Kjære Jostein. Jeg spiller musikken din i kveld. Alt fra Skynyrds Freebird til Bjølsen Valsemølle, Strawbs og Status Quo. Der vi møttes i all verdens harmoni. Da stemte det, da. Livet jublet inni oss. Alt stemte. Da var du på topp. Slik vår gode venn, Per Holten, sa det i sin fine tale ved kisten din i dag. Da var jeg så stolt over å kjenne dere begge. Pers nydelige og rørende hyllest. Alt du fortjente. Og alt som ikke stemte i dag. Fordi du ikke er hos oss lenger.
Og da synes jeg det passer, allerede her i starten, å ta med Per sine ord hentet fra Bjølsen Valsemølle, ordene han valgte å avslutte sitt minneord med:
«Jeg har lært at dem Gud elsker
blir henta tidlig hjem
Og jeg veit langt inni sjela mi
At du var en av dem.
Kjære Jostein, ingen hadde noe galt å si om deg. Du var en gentleman, du skapte begeistring og glede rundt deg, alle ville spille i band med deg, alle skulle hatt en venn som deg. I musikkens verden var du på parti med de tøffeste riffene og de fineste melodiene. Da du kom til det punktet, da alt stemte, rullet du gjerne en gul mixture. For her måtte det fintenkes og fordøyes. Store ting var på gang.
Jeg glemmer aldri, Jostein, den gangen vi skulle delta på fylkesmesterskapet for band i Møre og Romsdal. To nye sanger var øvd inn. Selvkomponerte. Du og jeg spilte to-stemt gitar. Alt var arrangert. Orpheus var bandet, og jeg mener vi låt ganske bra. Men det var en klang, en akkord, midt inni den ene låten du hengte deg opp i. Den var optimal, mente du. Typisk deg. Perfeksjonisten.
Og da vi faktisk ble nummer to, av femten band, var du sikker på at nettopp den ene akkorden hadde gjort utslaget. «The End» het sangen, og jeg tror jeg kan den fortsatt. Finner jeg et piano, skal jeg spille den for deg.
Vi ble kjent da jeg var femten år. Fram til da hadde jeg spilt gitar mest for meg selv. Så dukket det opp en gjeng fra Honnstad og ville ha meg med i band. Vi skulle spille på sommerfest på Korsen Grendahus. De fortalte at du, Jostein, skulle være med i bandet. Nylig hadde du vunnet talentkonkurranse på Tingvoll med bandet Advent. Livet mitt ble helt forandret. Fra å være en som øvde for meg selv, dukket det opp biler som kjørte meg til øving. Min verden ble plutselig mye større. Honnstad, Røv og Sagatun. Og der var du. Jeg så opp til deg, lærte mye av deg, både om holdninger og gitarspill. Tenk at du ville spille med meg!
Kvelden etter den første spillingen satt vi bak Korsen Grendahus. Vi rullet en røyk og kikket på sommerhimmelen. Jeg fylte 16 år den kvelden. Så kom det en kar bortom oss og skrytte av gitarspillet vårt. Og han hadde peiling, sa han. Jeg sov neppe de neste to-tre nettene.
Kjære Jostein, familien vår elsket å få deg på besøk på Kvendbø. Ingen var mer populær enn du. Og for meg var du hele tiden den jeg ønsket å bli voksen sammen med. Fordi du kunne alt, spilte best, fordi du var den tøffingen jeg ønsket å være. «Der kjæm’n Dømmen. Der kjæm’n Dømmen». Ropte broren min, Jostein på 5-6 år. Han var din aller største fan på 70-tallet. Liten tass som sto og kikket i vinduet da vi kjørte ut av gårdsplassen med bandbilen. På tur til et eller annet sted.
Jeg snakket med bror Jostein i kveld. Han husker dette godt. Det var store ettermiddager og kvelder med Dømmen i stua. Jeg skal hilse fra mor mi, også. Og ikke minst be alle lese det fine minneordet bror, Lars Steinar, har skrevet. Vi levde med musikken, vi ble voksne og vi trivdes så godt hjemme hos deg, i stua hos Olaf og Gunnvor. Jeg er så utrolig takknemlig, Jostein, for at du tok meg inn i livet ditt. Helge og jeg, Lars og Per Olav. Jeg glemmer aldri den kvelden vi skulle «varme opp» for Vårsøg på deres første konsert med nytt navn. Trudvang var stappfull. Jeg hadde feber og spilte i Islender. «Nå spiller du bedre enn du noen gang har gjort,» sa du. Jeg vrengte fenderen i Stones og Clapton. Du viste finger opp. Smilte bredt. Vi hadde gjort en god jobb.
Jeg ser dette bildet helt klart. Det er rart. Det er sikkert fordi du betydde så mye.
Du vet, jeg har bodd i Sunndal i over tjue år. Men Ranes kirke er og blir min kirke. Der føler jeg meg hjemme. Slekta mi hviler der. Ranes kirke har en egen ro. Som da Freebird ble spilt i dag. Til minne om deg, kjære venn. Det var så sterkt, det var så riktig, Jeg bøyde hodet og tenkte på det vi fikk sammen. Det er noen år siden. Men det var de årene som gjorde oss slik vi ble.
Så takk, jeg skal aldri glemme deg. Kjære Jostein, det stemmer ikke i det helle tatt at du er borte. Men «Lay down» min venn. Vi har alle vår tid. Som kloke og gode prest Torbjørn Brøske sa i dag.
Og takk for den fine stunden i kirken i dag. Den var i din ånd. Og alt godt til din fine familie. Musikken din lever videre der.
Hvis ikke «Judas» blir en vinner ute på konsertscenene, da forstår jeg ingenting. Det er tungt, riffet treffer deg i magen, det er bare å knytte nevene og la håret flagre – før Nerli There i kjent stil tar oss med inn i det melodiøse refrenget. Jeg tenker Black Stone Cherry, til og med gamle Aunt Mary. I alle fall når det kommer til gitarene.
Jeg blir glad av Nerli There. Dette er så ærlig og gjennomført, så velspilt og godt laget. Mats Nerli er en mester, rett og slett. Og har bygd et fantastisk godt band rundt seg selv og sine låter.
Jeg tenker også at Jon Lord hadde blitt glad om han hadde fått høre André Gussiås når han briljerer i «The Beast Within». Med et jagende og tett komp i bunn. Dette var jo også noe av merkevaren til Purple på sitt beste. Bare for å fullføre denne referansen til et av tidenes beste rockeband.
Nerli There er altså ute med ny plate. «Beast Within». Mats Nerli har skrevet all musikk og tekst, bortsett fra på «Sweet Nothing», der Hallgeir Solli har bidratt. Det er vel 10 år siden jeg hørte bandet første gang, da med flere sørstatsklassikere på repertoaret i festivalteltet på Sunndalsøra. «Hvor har du funnet dette bandet,» var det en som spurte – lettere imponert. «Rett over kommunegrensa i Molde og omegn,» svarte jeg.
Og slik er det fortsatt. Mats Nerli har ikke flyttet på seg. Musikken hans, derimot, har tatt noen steg både hit og dit. Og framover. Noen ganger til det tunge og riff-baserte, andre ganger til det lettbente som i «I’ll try». Det er nesten som å høre Respatexans i refrenget. Brødrene Haugens side-prosjekt. Fulgt av en vegg med stilsikkert gitarspill. Mats Nerli er selv gitarist, og en meget god sådan. Med seg på seks-strengere har han Hallgeir Solli og Terje Ræstad. A three-guitar army. Slik det skal være når mye av inspirasjonen er hentet fra sørstatene. Skynyrd og Allman, Outlaws og Blackfoot. Og en horde med nye band inspirert av disse.
Og ett av dem må du altså til Molde for å finne. Der sitter Mats Nerli med sine gitarer og maler sine små mesterverk (…fritt etter The Band). Dedikert til musikken som han er. Skriver tekster som betyr noe for ham, uten klisjeer og andre enkle løsninger. Ordene betyr mye i Nerli There, det har Mats selv sagt. Nesten like mye som musikken. Om vi skal tro ham på det? Uansett, ord som toner er gjennomarbeidet. Mats Nerli farer aldri med tull.
Platen starter med «Inside this tramp». Derifra og ut slipper vi aldri unna. Du er rask til å snu fra side A til B når den blå vinylen stopper halvveis. «Stab in the back» må nevnes spesielt. Teksten er spark til Trump, musikken en gave til oss som liker rock. Drivende komp, platens beste vokal og korte soloer fra tangenter og strenger. Dette er litt typisk for platen. Ingen store rom å briljere på. Dette er vel-arrangert og tett. Alt avsluttes med «Before all is spent». Et pust fra Irland, men fortsatt tungt som nevnte Black Stone Cherry.
Det er lite å innvende mot denne platen. Man må bare finne sine favoritter. Som den kreative musiker Mats Nerli er, er det ikke lett å sette musikken i noen bås. Men la oss kalle det rock, da. Der det mørke og tunge møter cowboyhatter og flerstemte gitarer i sangbare refreng. Og Mats kan godt sende en liten ekstra takk til bass og trommer i bandet sitt, til Endre Hindhammer og Stian Rekdal. De er tunge på labben når det trengs, som i «Judas». Og slentrer lettbent av gårde når det må til, som i «Sweet Nothings». Der hører vi nesten lyden av en Knopfler på tur til Philadelphia.
Det blir stas å få denne musikken til scenen. 21. januar er de i Hovshall i Sunndal. Det er bare å sette av datoen.
Takk for musikken, Mats. Og for den blå vinylen. Der snakker vi klasse. Der også.
Hva har Vårsøg, El Cuero, Birri, Dance With a Stranger, Nordmøre Spelemannslag, Per Hommelhaug, Skuggsjå, Nabovarsel, Hørkelgaiddan, Eivind Løberg og Sideways til felles? Jo, de har gitt ut musikk på vinyl. Ekte vinyl. Ekte lyd. På 70-tallet kunne noen av disse snurre på en Garrard-spiller, i dag heter platespillerne noe annet – men de behøver faktisk ikke koste så mye mer. I rene kroner. Om en da ikke vil investere stort. Det er absolutt mulig.
Jeg har en kjeller full av vinyl. Samlet siden cirka 1970. Det startet med Creedence, Jethro Tull og etter hvert mye progrock. Slagere var det lite av. Jeg og bror min likte ikke slagere. Og det fantes ingenting fra Nordmøre på vinyl. Kun noen radio-opptak fra lokalradioen med Mad Movies, Henning Sommerro sitt band før Vårsøg.
Vårsøg og Eva Peggy på samme plate. Pluss Vårsøgs eneste singelplate.
Jeg husker at de ble spilt på radio. Det var stort. Nærmest Beatles. Vi ungguttene med drømmer om band og spillinger på lokalet tok opp vidunderligheten på våre Multirecodere. Fire spors bånd. Så kom Vårsøg med plate i 1977. Plutselig var Nordmøre og Surnadal på vinyl. Stig Nilsson fulgte like etter. Vant Prøysenpris. Mens vi øvde i Sagatun. Vi den gang, det var Orpheus. Lars, Helge, Per Olav og jeg. Det var som et eventyr. Vi var jo nærmest på nikk med disse guttene. Hadde til og med spilt oppvarming for dem på konsert. Det ble aldri noen priser på oss. Men du verden hvor mye vi har spilt, komponert, reist og gledet oss. Med musikken og livet.
Eivind Løberg – en musikalsk legende.
I dag vet jeg at Nordmøre er et musikalsk land. Og da tenker jeg vinyl. Mange har gitt ut musikk siden 70-tallet. Så snevert, skulle man tenke. Egentlig. Det kan da umulig være mye vinyl fra Nordmøre? Trodde jeg også da jeg skulle finne vinylplater til lørdagens vinylkveld på Surnadal Hotell, i Vårsøghelga. Men der tok jeg feil. Jeg fant cirka 50 plater i samlingen min med tilknytning til Nordmøre. Og jeg har helt sikkert oversett noen.
Om jeg har noen favoritt? Tja, førsteplata til Vårsøg er og blir en klassiker. Så har jeg veldig stor sans for El Cuero fra Kristiansund. Og ikke minst Birri, Brita Skare Malvik sitt band. Hun er fra Sunndal, men bor nå litt lenger nord i landet. Jeg synes debutplaten hennes er noe av det fineste Nordmøre har å smykke seg meg på vinyl. Så har jeg singelplaten med Kjetil Gelleins nydelige «Æ undres». Den burde vært bysangen til Kristiansund.
Birri med ei fantastisk plate.
Den ble gitt spilt inn i og gitt ut av Viking Studio i Øksendal. Dette eventyret oppe i dalen. Med mange produksjoner på samvittigheten. Alex og Rollug, og flere med dem. For ikke å glemme Ottar Roaldset sitt selskap i Torjulvågen, Oppsong. Med 13 utgivelser på samvittigheten. Fra folkemusikk og viser. Litt pop med Eva Peggy og gammeldans med Hørkelgaiddan. Og i dag Dreamfarm i Surnadal. Med nylig innspilling av Kari Rueslåtten sin plate. Så skal vi ikke glemme Øra studio og Øra Fonogram med Jostein Ansnes i spissen, med 5-6 spelemannspriser på samvittigheten.
Gleder meg til å spille denne.
Nordmøre er punk, visesang, rock og klassisk. Nordmøre har alt. Platesamlingen min er et bilde på dette. Vel møtt lørdag kveld.
Ole M
Nordmøres beste rockebandDebut og PrøysenprisLokalt så det holder. Med noen ti-års forskjell.
Hva drømmer du om da? Kan du ikke skrive om det? sier Linn Bente. Vi snakkes i telefonen. Jeg forteller at jeg er i gang med en blogg. Men at ordene sitter bom fast. Jeg har ingenting å skrive om. Har ikke opplevd noe av interesse, det jeg kan se. Men drømmer, ja? Kan en 62 år gammel mann ha drømmer?
Det ble en spennende tur opp bratta til Kjeåsen…
I fjor vinter drømte jeg og Bodil om å komme oss opp på Kjeåsen i Eidfjord. Gå stien opp fra fjorden. Den de brukte før bilveien kom. Og vi klarte det. Hadde en aldeles utrolig dag i Hardanger. Å legge seg ned i sauebeita frampå kanten med fjorden blinkende blå langt der nede, det kan ikke beskrives med ord. Jeg la meg på rygg og mediterte. Livet kan ta noen utrolige vendinger og retninger. Som denne stien opp bratta fra fjorden, med stiger og tau som hjelpemiddel. Etterpå dro vi innover til Ulvik igjen, der vi bodde et par netter. Dette er kanskje den sterkeste naturopplevelsen jeg har hatt. Skageflå i Geirangerfjorden for noen år siden er en god nummer to. Ikke minst fordi vi padlet ut fjorden først, før vi gikk sherpa-stien opp til Skageflå. Vi snakker om to drømmedager i livet mitt. Skageflå og Kjeåsen.
Målet er nådd. Bodil er oppe på Kjeåsen.
Det høres banalt og enkelt ut, men en av mine største drømmer akkurat nå er å komme meg tilbake til Liverpool. Være sammen med bror Jostein og familien der borte, rusle i gatene, kjenne på den helt spesielle atmosfæren, ta i bruk leiligheten vi kjøpte våren 2020, hilse på de historiske plassene, treffe igjen andre kjente, stå på The Kop, kjenne på fellesskapet på Hotel Tia – kjøpe en øl i Cavern og høre på et Beatles-band med masse drømmer om berømmelse. Ta Ferry ‘cross the Mersey eller vandre i vakre Calderstones Park. Handle vinyl i Bold street. Slarve om Norge og fotball med en hjertelig drosjesjåfør. Jeg savner dette intenst. Derfor drømmer jeg om det nesten daglig.
Svigerinne Ragnhild og Karen Gill – barnebarnet til Bill Shankly. Jeg drømmer om flere hyggelige møter i Liverpool. Hyggelig møte med familien Brorson på Hotel Tia.
Så drømmer jeg om noen nye fjell i Sunndal. Jeg er ingen klatrer, ingen mann for de nifse erobringene av fjellet. Men Hoåsfjellet skal gå greit, Storkalkjinn og Stoplan. Det kan være tre greie erobringer i 2021. Og da må vi ikke forveksle mål og drømmer. Et mål er noe du går inn for å klare, noe du utfører. Nesten teknisk. En drøm går i oppfyllelse. Det er mye større. Og for en som er oppvokst ved foten av et fjell på 840 meter, er faktisk Hoåsfjellet en drøm. Jeg flytter fem mil, fra Surnadal til Grøa, så er plutselig fjellene blitt dobbelt så høye. Ikke rart man begynner å drømme.
På toppen av Trolltind. Og man er alltid supporter. På tur til Blåfjell. Anders og Bodil foran.
Amerika er en annen drøm. Jeg har aldri vært der. Med Trump la jeg bort disse drømmene. Sluttet å drømme dem. Nå er en av Amerikas verste presidenter gjennom alle tider på vei ut av det ovale kontoret. Fortsatt biter han seg fast i bordplata. Og bruker sin utrolige makt til å angripe demokratiet og vanlig menneskelig fornuft. Han har fått med seg en-tredel av amerikanerne til å tro på at han ble frastjålet valget. Tenk det. Han etterlater seg varig skade. Jeg tror ikke han hadde noen drøm da han ble president. Bare verdens største ego. En historisk narsissist. Så da legger jeg ham til i drømmene mine. Der jeg ber om å få slippe å se ham herje med demokratiet noe mer.
Noen av mine venner i musikk-kjelleren.
Jeg har laget veldig mye musikk opp gjennom årene. Noe er spilt inn og gitt ut, annet finnes inne i hodet mitt – og noe er glemt, og må eventuelt gjenskapes. Jeg har hatt stor glede av alle disse timene med gitar, piano og tekster. Jeg elsker musikk. Og jeg har spilt i band siden jeg var 15 år. En av de første skikkelige sangene jeg skrev, og som jeg har brukt til dags dato, heter «Vise» – et dikt av Ivar Aasen. Det kan ha vært i 1975. I 2011 på Plekterfesten tok vi den fram igjen. Og jeg legger på det aller mest ydmyke med en link her….
Drømmen jeg har er å få spilt inn flere sanger fra musikklivet mitt, toner og tanker jeg har båret på – og faktisk ment noe med. Det ligger en drøm skjult i alt dette. Ikke om berømmelse, tror jeg. Men mest om å få lov til å formidle noe du kjenner på er av betydning. For deg. Og for livet du lever – og kanskje for noen andre rundt deg?
Artig at musikkinteressen går i arv. Her Johannes med ny gitar.
En av mine aller største drømmer som guttunge, var å bli skihopper. Vinne nyttårshopprennet. Den drømmen lever fortsatt. Når jeg glemmer hvor gammel jeg er. Jeg gikk på ski, hoppet på ski – og så for meg heftige oppløp og lange hopp. Når jeg langet ut på ski og rundet fjøsnova, steg jubelen inn mot målstreken. Jeg stupte over mål, og slo øynene oppe som gullvinner. Nasjonal helt. Før jeg børstet av meg snøen og gikk inn for å spise. Men om kvelden kom drømmene tilbake igjen. Maier, Grini, Eggen – jeg skulle bli som dem. Jeg mener selv jeg var et rimelig bra talent.
Godt lesestoff, mange drømmer.
Men John Fogerty ødela alt for meg. Da tenker jeg idrett. Skidrømmen ble knust og tilintetgjort, fra Fogerty i 1971 og utover handlet alt om den elektriske gitaren. Jeg kjøpte meg fuzzpedal og laget lurveleven på gutterommet. Fem radiokabinetter stablet i høyden fungerte som høyttalere, en grønn forsterker jeg fikk av Kristian og Henning Sommerro sørget for at kunsten nådde fram til høyttalerne. Jeg drømte så intenst at jeg fikk ikke sove. Gutterommet var et tempel med tømmervegger.
Jeg drømmer om at alle skal ha det så bra som dette.
Jeg drømmer om at alle skal ha det bra. Jeg vil dele og hjelpe, og drømmer om at det lille jeg gjør er av betydning. Bodil og jeg har fem fadderbarn. Pluss at vi støtter flere organisasjoner og tiltak i Liverpool. Jeg tenker ikke at dette har noe med samvittighet å gjøre. Den er faktisk ikke så aller verst. Omtanke, er heller ordet. Det kan rett og slett være greit å bry seg. Være litt grei. Det har aldri vært noen vesentlig ulempe. Jeg mener faktisk selv at jeg er ganske snill. Så kanskje har jeg arvet noe fra bestemor Berta? Snillere menneske går det ikke an å tenke seg. Hun forlot oss så altfor tidlig. Men jeg tenker på henne rett som det er. Hun var den første jeg spilte egne sanger for. «Du lager så fine kruseduller på gitaren,» sa hun. Det har jeg aldri glemt.
Så drømmer jeg om at jeg skal få oppleve flest mulig år av livene til barn og barnebarn. De er skattene i drømmen. Godt nytt år.
Ole M
Henrik, Frida Oline og Maja KristineAne, Emil og undertegnede på Seljebøvatnet. Alltid hyggelig å få slike bilder sendt. Christian, Johannes, Ella Marie og AndreaHovden og gondolbane. Emil og Mattias. Emil og Maja Kristine i Phillipshagen. Ikke rart man undrer litt….Victoria er habil i alpinbakken……og det samme er Ludvig.
Noe musikk treffer deg bare. I mellomgulvet. I sjela. Kryper under huden, og blir der. Lenge etter at vinylen har sluttet å snurre. Det er slike opplevelser musikkelskere leter etter, hver dag, i hver plate og på hver konsert. Så takk Trond Helge Johnsen for at du har gitt meg «Under huden».
Det er en måned siden plate-debutant Johnsen sto på scenen i Hovshall. Sammen med Henning Kvitnes. Der ble noen av sangene presentert uten fullt band. Jeg tenkte at det var sikkert best slik, med Trond Helge i sitt rette element. Slik mange kjenner ham. Ofte alene med gitaren. Trubaduren, en av de fineste vi har. Men; dette er faktisk enda bedre med band. Med noen av de beste musikerne vi har i Midt-Norge.
Kvitnes og Johnsen i Hovshall. Musikalske brødre.
Når Trond Helge synger tittellåten, tenker jeg på Lundell. Den gangen han var på sitt beste. 70- og 80-tallet. Men nå snakker vi om Johnsen. Sår og ekte med en hes klang. Med livet lurende rett bak. Livet som gir disse ordene og tekstene mening. Og undring. Trond Helge farer ikke med tullprat og tomme fraser. Han gir av seg selv. Og livet som er levd. Det er drømmer og det er dager hvor det er mørkt i kalenderen. Hør bare:
«Eg har lyst til å gå ut
Men eg har ikkje ro
Kanskje skjer det en dag
Om eg samler litt mot
Det hender eg gjør det om dagen er fin
Men i dag er det mørkt i kalenderen min»
Du verden, tenker jeg, når jeg hører dette tonesatt. Det er genialt. Det er brutalt. Men slettes ikke uten håp. Og når det hele glir over i kjappere «Købens gater», med Skjalg Raaen fra Sambandet på gitar, blir bergenseren Johnsen nesten litt trøndersk. Men fortsatt hører jeg sporene av tidlig Lundell. Den Lundell som skrev Jack, som drakk og var stygg med seg selv. Men som leverte ypperlig kunst.
Driva-redaktør Tommy Fossum tar bilde av Kvitnes og Johnsen. Konserten i Hovshall er over. Folk går hjem litt rikere.
Dette er ikke bare Trond Helges debut som plateartist. Han har heller aldri før skrevet sine egne sanger. Ikke før han møtte Henning Kvitnes. De to virker å ha blitt brødre i livet, ikke minst musikalsk. Kvitnes har ikke gjort annet enn å skrive egne låter, fra rock’n roll med Saturday Cowboys og Young Lords til perler av pop-låter og viser. Min favoritt der er forøvrig «Hver gang jeg så en stjerne falt». (Så er DET nevnt) Men i denne sammenhengen handler det om å takke Henning Kvitnes for at han ga Trond Helge Johnsen trua på at han hadde egne ord og toner å formidle. «Under huden» sier alt om akkurat det.
Platen snurrer igjen på platespilleren. Det handler om en rastløs sjel.
«Når eg kjefter og drikker meg raka fant
e eg redd for å miste deg».
Det er en historie fra livet, om å dra – om å kanskje komme tilbake. Kanskje er man verdt å vente på? Alt kjennes så ekte, så 100 prosent fra virkelighetene. Du tror på hvert ord. Ja, tekstene her er så bra at det nesten blir urettferdig mot musikken. Som i den nydelige «Oktober»:
«Noen ganger e det bra å møte veggen
med et smell
For det du ofte flykter fra
Vil nå deg likevel»
Det er kraft i ordene. Fra en som har erfaring med slike ting. Der ikke alt har fulgt den bredeste og tryggeste veien.
Vel, Trond Helge, nå har du faktisk fått meg til å skrive en haug med setninger om tekst. Jeg som oftest fokuserer mest på musikken. Men; det finnes noen unntak, da. Faktisk flere. Både Jokke, Kvitnes og Paus har fått meg til å sjekke tekstene litt nøyere. Kalvik og Wiehe også. Og det er flere med dem. Og; nå er altså Johnsen fra Bergen og Trondheim blitt en av dem – en av de store med ord. Gratulerer, sier jeg bare.
Alle gode hjelperne…. Plata oser av kvalitet fra ende til annen.
Musikken; det finnes mye fin musikk her. Med et kremlag av musikere på laget. Torstein Flakne, Kris Stemland, Morten Huuse, Andreas Aase, Morten Skaget – ja, og enda noen til. Dette er så bra spilt. Så klart er det det. Alt er spilt inn i Øra studio i Trondheim og Tårnet studio i Kristiansund. Typisk den musikalske vagabonden Johnsen. Han klarer aldri å være helt i ro. Mange musikere, mange uttrykk, to studio. En rastløs sjel. Men likevel en helstøpt plate.
Og la også dette være sagt; så det ikke blir glemt: vokalisten Trond Helge Johnsen er et sjeldent funn.
Jeg elsker denne platen. Den gir meg mye. Det hele starter med «En rastløs sjel». Johnsen har innkassert seieren allerede på spor 1 – side A. Det er ikke ofte det skjer. Du skjønner hvor han vil. Vi skal ut på en reise som krever at vi lytter. Ingen pustepauser. Ingen likegyldigheter. Reisen er skjør, kunsten er fjellstø.
Her er du i godt selskap,. Trond Helge.
Jeg har hørt platen flere ganger siden jeg kjøpte den 14. oktober. Og jeg blir like glad hver gang. Takk for platen, Trond Helge. Jeg skal sørge for at du får en godt synlig plass her i vinylkjelleren.
Ferien er over. Og vi fyrer i ovnen. Vel hjemme igjen etter ni fantastiske dager på veien. Øst og vest, høyt og lavt – til ytterste svaberg. Verdens Ende. Lennon surrer på platespilleren. Han er av de mest tidløse jeg vet om. Ja, Lennon er vel nærmest utenfor tiden. I et evig landskap. Udødelig.
Fineste Signe og Karl. Sammen igjen.
Dette er sommeren vi ikke kan glemme. Tosomhet, sterke fellesskap og svigermor og mamma Signe som tok farvel med oss. Snilleste Signe. Som jeg lærte å kjenne for tjue år siden. Jeg hørte aldri at hun hevet stemmen, aldri at hun klagde, aldri et vondt ord om noen – bare stor omsorg og interesse for alle som hørte henne til. «Jeg er for nysgjerrig til å dø,» sa hun. For opptatt av hvordan det skulle gå med oss alle. Hun ville se og oppleve.
Vakker avskjed med Signe.
Men slik kan det ikke gå. Ikke med noen av oss. En dag er det over, og vi drar til et sted vi ikke har noen rapporter fra. Ukjent sted. Karl og Signe var slik et fint par. Jeg tror fast på at de nå møtes igjen. Jeg ser ingen andre alternativ. For noen av oss. Som jeg finner å kunne leve med. Signe fikk en fin avskjed. En fortjent hyllest. Og takk fra så mange. Jeg skrev noen linjer i en sang. Dette er omkvedet:
Du var diamanten som glitra
I det stillaste vatnet
Du va songen som vi alle elska
Med det finaste, mjukaste refrenget
To på tur. Det gikk helt utmerket.
Fra Kjeåsen kunne vi se ned på fjorden som glitret i sommersolen. 530 meter der nede. Stupbratt opp fra fjorden. Bodil og jeg har hatt en felles drøm det siste året. Vi ville gå stien opp fra Simafjorden til gårdsbruket Kjeåsen. Vi visste ikke om vi turte, men var bestemte på å prøve. Høydeskrekken meldte seg allerede i bilen. Men; vi pakket sekken og krummet nakken. Opp ura. Over stokker og stein. Opp stiger og bortover stier ute på kanten av stupet. Tok bilder, møtte folk vi slo av en prat med – og kjente på et sterkt fellesskap. Og glede. Frykten forlot oss et sted nede i ura. Opp kom vi. Til gården vi besøkte også i fjor. Men da kjørte vi buss opp. Dette var annerledes. Vi spiste Gjende-kjeks og drømte oss bort.
Trapper og tau. Tøft, men likevel greit.
Og langt der nede glitret fjorden. Diamanter i en fjord langt utenfor de mest kjørte turistrutene..
Over stokk og stein…..
Visendte noen meldinger til omverden. «Men vi kan da ikke sitte med telefonen her,» sa Bodil. «Vi må nyte hvert sekund». Vi la oss tilbake i gresset, kjente varmen fra sola og pustet inn Kjeåsen-lufta. Ei slåmaskin minte oss på at det faktisk drives med dyr og slått på Kjeåsen. Fire-fem sauer bak husa til Bjørg, fullt av ymse vekster i kjøkkenhagen – og ellers turister som kom og gikk. Noen i turklær strevende opp bratta, andre tilsynelatende rett fra kontoret i fine sko og strøkne bukser. Med bil.
Ro.
«Blir det torden,» undret Bodil. Mørke skyer kom inn over oss. Så vi gikk. Eller rettere sagt; klatret og balanserte. Og frydet oss. Tømmerstokken over glatte berget, som jeg hadde fryktet, var ingenting på tur ned. «Kongen,» sa jeg. Stående på stokken med armene utstrakt mot fjord og fjell. Evigheten rett under. Og så for meg DET skrytebildet. Men det ble dessverre aldri lagret…. Kun sendt som snap. Akkurat da var det tilløp til litt dårlig stemning. Men; det var glemt på cirka 15 sekunder.
Takk for oss for denne gang, Kjeåsen.
Vi hadde en av våre beste dager i samlivet vårt. Den startet i Odda, møtte alle forventningers mor oppe på Kjeåsen – og endte i vakre Ulvik. Der vi ble boende i to dager. Med måkene og Hardangerfjorden rett utenfor døren vår. Vi satt der første kvelden og nøt sommerkvelden. Ulvik som speilet seg i fjorden. Tenkte på dagene som var gått. Vakre Lillehammer. Trappene opp hoppbakken. Panoramastien. Møte med Edvard Munch i Åsgårdstrand. Munch kafé. Gjestfriheten til Marit Bergem i Galleri M i Sandefjord. Hyggelige Stig og Marit Elin på restaurantbesøk i Tønsberg. Vi hadde så mye å snakke om. Så mye til felles. Svabergene på Verdens Ende. Liverpool-supporterne i Odda. Og fortsatt hadde vi dager igjen å ta av.
Marit Bergem tok godt imot oss i sitt Galleri M i Sandefjord.
Og ute på fjorden glitret det i siste rest fra den solen som tilhører Ulvik. Ja, for jeg mener at en slik perle av et sted må ha sin egen sol. Utenfor vinduet vårt satt måken og ventet tålmodig. På mat, vil jeg tro.
Venter tålmodig utenfor vinduet vårt på Strand fjordhotell i Ulvik. Forøvrig et trivelig hotell.På tur gjennom sider- og fruktruta i Ulvik. Det ble handel, kaffe, is, eplekake og fin utsikt.
Fredag formiddag ble det både cider og frukt, Olav H Hauge-utstilling, fjelltur opp til Jonstøl og ikke minst; reise til Osa og besøk hos kunstner Lars Gunnar Polden og kona Torunn i Galleri Hjadlane. Langt der inne i fjorden. Jeg elsker slike møter. Som bare oppstår ut av intet. Polden, oppvokst på Ålvundeid og med sterke aner til Surnadal. Eier av det som en gang var huset/småbruket til min gammelonkel, Nils Solbakkå (Åsen). Vi hadde mye å snakke om. Om kunsten er det å si; Lars Gunnar har sin særegne signatur. Som fortjener mer oppmerksomhet enn den får. «Et utrolig fint møte,» sa Bodil da vi kjørte hjem.
Møte med Lars Gunnar Polden i Hjadlane Galleri i Osa i Ulvik.
Lørdag 11. juli reiste vi hjem, da. Over Hardangervidda, Valdresflya og Dovre. 1390 på sitt høyeste. Cirka null meter da vi startet i Ulvik. Formen er fin. Ferien er over. Og da har jeg ikke tatt med at vi hadde en hel uke i Bodø første ferieuken. Som arrangører for en tur med Dompen Reiser. Torghatten, Kjerringøy, Saltstraumen, Fru Haugans Hotell, Namsos, Den Gyldne Omvei og mere til.
En drøy mil langs Panoramavegen i Lillehammer. Anbefales.
Takk for følget til alle dem som har fulgt oss på facebook og andre kanaler. Noe av det vi har opplevd kan fort bli en ny reise med Dompen Reiser. Så; følg med!
Ole M
Spreke folk på reise med Dompen Reiser. Torghatten en sen kveld. Vel verdt hver en meter. På tur opp til Jonstølen i Ulvik. Mer som ei sherpatrapp..Jonstølen, 650 meter bratte meter over havet. Nydelige Ulvik sett fra et stykke opp i lia.Torunn og Bodil i Hjadlane Galleri.I Edvard Munchs fotspor i Åsgårdstrand. Cafe Munch. Dyrt og godt. Slik kan man ha det på Verdens Ende. Bodil i Olympisk miljø.Tønsbergs store sønn, Jahn Teigen. Mot Utøya. Ettertanke.Her startet ferien. Med Dompen Reiser i retning Bodø.
Påsken 2020 går mot slutten. Jeg tviler på at jeg kommer til å savne den. Men; det har da ikke vært så aller verst, heller. Ikke minst har vi fått presentert mye kultur fra Sunndal disse dagene. På nettet, som vi gjerne sier. Fra Hovshall. Med Steinar og Jan Erik ved roret. Det er rett og slett en fornøyelse, og en berikelse, å ha så dyktige folk knyttet til kulturtjenesten. Da kan ikke engang et virus stoppe oss.
STERK DUO: Bror Jostein i samtale med Kari Rueslåtten. Fint å se dere.
Akkurat nå ser jeg live-stream med Kari Rueslåtten i musikalsk prat med broren min, Jostein. From Liverpool. Han skulle vært her nå, på Nordmøre, og jeg og Bodil skulle vært i Liverpool. Vi skulle rett og slett byttet plass. Vi skulle hatt vår og tjue grader pluss. Jostein og Ragnhild skulle slitt med storm og regn og snø. Men; slik ble det ikke. Derfor var det artig å se og høre praten med Jostein og Kari. Sjelden å høre Jostein snakke så mye om sin jobb som musiker og produsent nå om dagen. Nå når han er mest profilert via Hotel Tia og Liverpool FC. Men musiker slutter han aldri å bli. Heldigvis.
HOV KIRKE: Vi gjorde opptak i Hov Kirke mandag ettermiddag. Podcast med Helge Storset og konserter med Ingebjørg Charlotte Storset.
Og nettopp musikken – den lokale, har stått i sentrum for meg denne påsken. Med stor aktivitet på Kulturtjenestens facebook-side, Kultur i Sunndal. Ingebjørg Charlotte Storset har gledet oss med to nydelige konserter fra Hov kirke, musikerdugnaden onsdag kveld ble en eventyrlig oppvisning av lokal dugnadsånd og musikalitet – og det samme gjelder så klart lørdagens konsert med vokalgruppen Røyst, direktesendt fra Hovshall.
FLOTT GRUPPE: Vokalgruppa Røyst leverte en utrolig fin live-konsert fra Hovshall scene. Foto: Ole Erik Loe
Jeg satt i salen og kjente nerven i det som skjedde. Vokalgruppen sang for tomme stoler. Likevel var det intenst og spesielt – fordi alt gikk direkte ut til folket. Større publikum har vel Røyst aldri sunget for. Tipper jeg. De fylte i alle fall Hovshall.. I tillegg har vi hatt podcastene med mye besøk og respons. Totalt vil jeg tro vi har hatt nærmere 20.000 visninger av tilbudene på Kultur i Sunndal denne uken. For meg er det eventyrlig mye. Og motiverende.
PÅ TUR: I retning Knutsliøya. Ikke den fineste dagen. Men; alt har sin sjarm.
Jeg tenkte på alt dette da jeg gikk til Knutsliøya i kveld. I skikkelig drittvær. Motvind fra alle kanter. Snø. Det slo meg hvor heldige vi er som kan drive på som vi gjør, på et sted der vi blir tatt godt vare på – der helsevesen og styrende myndigheter er til å stole på. «Looks like you are safe,» fikk jeg i en kommentar fra England da jeg sendte over et bilde av fjella, elva og ruskværet. I en tilleggskommentar ble det lurt på om det bodde flere folk enn vi her…. Da er det annerledes i store og tette byer. Dramatiske bilder og filmer har vist oss at verden nå er satt på en hard prøve. Det vil ta lang tid før normalen er tilbake. Om den noen ganger kommer?
BLID JENTE: Ella i hagen på Frei. Så fint å få slike bilder.
Jeg har ikke hatt ski på beina i 2020. Det er mulig jeg har lagt opp? Ellers har vi fått mange fine bilder av barnebarn i aktivitet. Fra Trondheim, Kristiansund, Sunndal og Surnadal. Påskeharer har vært på ferde, noen har vært på gitarbutikk og handlet, andre har bygd lego eller plukket blomster. Blide barnefjes varmer i sjela. Jeg tenker at de er trygge alle sammen. Det er det viktigste. Skattene våre. Bodil og jeg er nok ikke alene om å tenke slik.
GLEDE og TAKKNEMLIGHET: Emil og Ane i leik i påskesnøen.
Så; da kan jeg kanskje si at det hele ender opp med en påske i takknemmelighet. Fordi vi er blant de privilegerte. De heldige. Som har alt det vi trenger og vel så det. Derfor er det bare å avslutte med det jeg gjorde i siste Kulturuke i Aura Avis før påske: Ta vare på hverandre. Hold avstand. Hold sammen.
Ole M
DUGNAD: En fantastisk musikerdugnad fra Hovshall scene onsdag kveld. BLID KAR: Christian er en snill gutt. Han bor på Frei. SØSTRE: Maja og Frida. Herlige jenter.SPENNENDE: Ludvig bygger tårn. TROLSKE DRIVA: En påskedag i 2020.
Det var i 2005 at jeg og Bill Wyman møttes. Rolling Stones-legenden, bassisten, lys levende og ganske så pratsom. Bak scenen i Hovshall.
Jeg kom til å tenke på dette møtet her en dag. Det var etter konserten med Wyman’s Rhytm Kings vi møttes. Eller; jeg trengte meg på. Jeg og Arne Ulvund. Bandet – Chris Stainton på piano, Andy Fairweather Lowe og Albert Lee med sine gitarer – og ellers en gjeng musikere med lang fartstid fra rockens store verden, var akkurat ferdige. Vi satt der på første rad, Arne og jeg. Lett opprømte. Hva gjør vi nå? Vi må da møte ham?
Bill Wyman med band på scenen i Hovshall i oktober 2005.
Vi bestemte oss for å gå bak scenen. Late som ingenting. Og ble selvfølgelig stoppet på første trappetrinn. En av Bills vakter lurte på hva vi skulle. «Vi har avtale,» sa vi. Og ble geleidet videre opp trappene. Og der; i døra oppe i Tårnet møtte vi selveste Bill Wyman. Han var på tur ut. Både han og vokalist Beverly Skeete. Men som den høflige engelskmannen han er, lurte han på hva vi ville. «Tid til noen spørsmål,» stotret jeg. Arne sto litt lenger bak. «Ja visst,» svarte han. Før det kom en vakt og truet med fingeren. «No pictures. No pictures,» sa han henvendt til Arne, som for kvelden var utnevnt som fotograf.
LEGENDE: Bill Wyman
Vel, vi satte oss ned. Bill tok av seg jakken, og det ble en prat om turneliv, Stones, bandet hans etter Stones og litt til. Bak oss satt Chris Stainton. Legendarisk pianist som spilte med Joe Cocker på Woodstock. Inn døra kom Andy Fairweather Lowe, ofte med i Eric Claptons band. Flere år senere skulle jeg få se og høre ham i Royal Albert Hall – som support til nettopp Eric Clapton. Vi var rett og slett midt i smørøyet. Midt i rockehistorien.
TRIO: Beverley Skeete, Bill Wyman og Ole Magne Ansnes.
Så var det det dette med bilder, da. Vi hadde fått streng beskjed. Ingen bilder. Så jeg spurte Bill selv; er det ok med noen bilder? «Så klart,» svarte han – den engelske gentlemannen. Arne plukket fram kameraet fra vesken, det ble knipset og posert. Vakta skulte på oss. Misfornøyd. Vi brydde oss akkurat lik null. Så holdt jeg på å glemme det viktigste av alt. Nesten. Jeg hadde jo med meg Bill Wymans bok i vesken. En tykk sak med masse bilder og annet fra hans tid i Rolling Stones. «Hva er dette for en bok?» sa han spørrende. Tvilende. Så bladde han litt. «Oh, it’s my book. Do you have it in russian,” spøkte han. Underforstått; han ante ikke at boken hadde kommet ut på norsk. Takk til mine barn som ga meg boken i julegave!
SIGNERT: Jeg er mer enn fornøyd med denne signaturen til Bill Wyman.
Jeg fikk signert boken, Bill tok på seg jakken igjen – og gikk mot døren. Så måtte jeg selvfølgelig si noe dumt til slutt. «Du spiller med bedre gitarister i dag enn du gjorde i Stones,» sa jeg. Legenden snudde seg i døra og kikket spørrende på meg: «Better than Ronnie and Keith?». Før han svarte selv, med et glis: «YES». Så gikk han. Legenden Bill Wyman.
STICKY FINGERS: Jeg har ikke sett mer til Bill Wyman. Men; jeg har besøkt restauranten hans, Sticky Fingers, flere ganger. Her er jeg og Johannes på plass i London, Kensington,
Senere har jeg aldri sett noe til ham. Men; han har en pub/restaurant i Kensington i London. Sticky Fingers, heter den. Der har jeg vært mange ganger. Med ulike folk. Sist var det Johannes på ti år som var med. Han vandret rundt og kikket på alle gitarene. På alle plakatene. Det var i fjor sommer. En stor opplevelse for oss begge. Men Bill var ikke der. Det hender det at han er….
VINYL: Noe av vinylen jeg har med Bill Wyman.
Slike historier har ingen stor verdi for verden. Knapt nok for naboen. Men; jeg liker å skrive den ned, fortelle den. Fordi det har noe med de store opplevelsene å gjøre. Det ekstraordinære. Som vi trenger en gang iblant. Sterke møter vi kan ta fram igjen og igjen. Pynte litt på dem. Huske ting litt annerledes fra gang til gang. Kanskje var det som her beskrevet jeg møtte Bill Wyman? Kanskje ikke? Uansett; det lignet. Og takk til Svein Sæterbø som fikk Wyman til Sunndal denne høstkvelden i 2005. Takk også til Arne Ulvund for denne felles opplevelsen. Vi var mer enn fornøyd da vi kjørte hjem til Grøa den kvelden. Mye rikere enn da vi dro nedover noen timer tidligere. ‘
Ole M
LITT AV EN DUO: Bill Wyman og Albert Lee GUTTEN OG BASSEN: Johannes med bassen til Bill Wyman. Fra Sticky Fingers. TAKK: Mine barn har fått bra oppdragelse., Denne boken fikk jeg i julegave fra dem.
Det er norsk og gym og friminutt, naturfag og matematikk. Ikke helt uvanlig. Dette skjer jo hele tiden. I skolen. Men ikke i de tusen hjem, slik det foregår i dag. Coronaviruset har sørget for å flytte læringen fra skolebenken til kjøkkenbordet. Mor eller far følger opp i samarbeid med skolen. Skal tro hva førsteklassingen egentlig tenker? Er dette noe som bare er veldig artig og annerledes, eller er det også litt forunderlig og rart. Hvor ble vennene av? Det er jo ikke helt naturlig at de plutselig er blitt borte.
EMIL OG ANE: Så gode venner. Storebror passer på.
Vi er inne i vår tids største krise. Samfunnet vi kjente forrige uke, er ikke til å kjenne igjen. Jeg var en tur innom Alti-senteret i dag. Noen få biler. Folk som hastet videre med små-skremte blikk. Hadde dette vært forrige uke, hadde vi kanskje stoppet opp og pratet litt. Tatt en kaffekopp. Noe så uhørt… Vi oppfører oss som om smitten er overalt. I lufta nær oss. Og kanskje er det akkurat dette som skal til? At vi tar dette så til de grader på alvor. I en hverdag der det å bry seg blir å holde seg unna. Der det å holde sammen blir å holde avstand.
Ingen flere turer i alpinløypa i Oppdal for Ludvig. Nå må han holde seg hjemme i Trondheim.
«Dette er som å være i en film,» var det en gutt sa. Ja, tenker jeg. Dette er i alle fall ikke virkelighet. Ikke den egentlige virkeligheten. Ikke det egentlige livet. Der vi går på kino, trener håndball, spiller i band eller er på strikkekafé. Men; og tilbake til hjemmet: Holder vi oss friske, behøver ikke dette bli så ille. Investerer vi riktig i all den hjemme-tiden vi nå har fått tildelt, kan vi komme styrket ut av dette.
Ane og pappa Mattias har funnet fram ei bok.
Ja, kanskje vi oppdager hverandre på nytt? Kanskje vi finner på nye ting med barna? Ser dem på en annen måte? Kanskje vi rett og slett blir flinkere til å leve sammen etter dette. Når dugnaden er over har det kanskje skjedd noe med oss? Når vi ikke lenger trenger å våkne opp med den rare følelsen av at noe ikke stemmer. Fortsetter vi da å ta vare på livene til hverandre? Jeg håper det. Når lydene er tilbake. Alle bilene. Praten. Ungene i gatene.
Naturfagtime i det fri. Maja er av den nysgjerrige typen.
Hver dag dukker det opp flotte bilder av barnebarn i full aktivitet på telefonen min. Ansnesklanen, heter vår gruppe. Der er mange rare folk. Noen har gymtime med sykkelen ute, det spilles gitar og leses i bøker. De som egentlig skulle vært i barnehagen, har ikke de samme forpliktelsene. De kan spise iser, gå turer og kose seg sammen med mor eller far som plutselig har all verdens tid til nettopp dem. Det må være julekvelden og 17. mai på en gang.
Det kan fort bli litt kaotisk i stua.
Men det kan jo bli tett. «Legg egentid inn i timeplanen – på lik linje med norsk og engelsk for barna. Barn trenger forutsigbarhet, men det gjør jammen vi voksne også. Gjør avtaler og skriv det ned!» er oppfordringen trebarnsmor Gunn Heidi kommer med. Hun er så heldig å ha turnusfri fra sin jobb som sjukepleier denne uken.
Men; noen i slekta er også litt sjuke, og andre jobber som bare det. «Vi snakkes senere. Jeg vil sove,» sa Linn Bente da jeg ringte henne i ettermiddag. Hun jobber i hjemmesjukepleien i Kristiansund og har tøffe dager.
Andrea og lillesøster Ella. Stas med selskap.
Takk til alle dere som står på for fellesskapet, for egne og andre sine barn, for eldre og sjuke. Takk til dere som selger oss varer vi trenger og til dere som tar på dere frivillig-oppgaver der det trengs. Sunndal har en lang liste med frivillige. Røde Kors har tatt ansvaret for å administrere arbeidet og oppgavene. Biblioteket er base. Biblioteket med alle bøkene. Som vi nå tilbyr å kjøre ut til folk som vil lese. Snart skal vi også tilby lesestunder og konserter på nettet, kulturtjenesten planlegger en podcast med tema «Livet og kulturen», vi er tett på våre ungdommer og kulturskolen jobber med alternative tilbud. Vi tvinges til å tenke nytt.
Kanskje blir dette framtida? Fordi vi bare måtte tenke nytt.
Ole M
Victoria elsker skibakken ved hytta på Stølen. Nå må hun ta en pause.Kunsten å sykle. Henrik er meget fornøyd. Frida synes det er kjempegreit at alle er hjemme. Maja i første klasse holder orden. Og her er mitt hjemmekontor…..
Kjære Jahn Teigen, jeg synes det er så innmari trist at du er borte. Du har alltid vært så levende, så gøyal, så musikalsk, så jovial og trivelig en mann. Jeg møtte deg aldri. Men det kjennes ikke slik ut. Vi kunne vært gamle kjente. Født i samme ti-år. Du i begynnelsen, jeg i slutten. Av 50-tallet.
Jeg setter på «Klovn uten scene» og får det bekreftet med en gang: Du skrev popmusikk på et nivå få i Norge har vært i nærheten av. Med en vokal utenfor enhver allfarvei. Nerve og kraft. «Det vakreste som fins» og «Slå ring». Alle sangene som er blitt et folkeeie. Og det er mange, mange flere:
Ei fantastisk fin plate
«Optimist», «Mil etter mil», «Min første kjærlighet» og «Do-re-mi». Den nydelige «Friendly» med Anita Skorgan. «Sala Palmer». «Adieu». Som dessverre passer så godt i dag. Du var en tryllekunstner. En magiker. Norges beste rockevokalist. Som også klarte å kombinere alt dette vakre med ablegøyene til Prima Vera. En utrolig musikalsk karriere. Et sjeldent liv.
Anita Skorgan var vidunderbarnet. Den fantastiske pianisten, komponisten og låtskriveren. Dere ble et par. Jahn og Anita. Norges første superpar. På førstesiden av alle aviser og blad. Giftemålet i 1984 ble en nasjonal begivenhet. Likeså da Sara kom til verden året etter. Teigen og Skorgan var nest etter kongen og dronningen. Og kjære Jahn, du oppførte deg pent. Ingen fadeser. Ingen popstjerne-nykker å snakke om. En hedersmann.
Jahn Teigen – lyser opp enhver platesamling
Det sier litt om kvaliteten i en karriere når du kan få hedersprisen under Spellemannsprisen både i 1983 og 2009. Men for mange av oss startet bekjentskapet med Jahn Teigen med noe helt annet enn Grand Prix. Vi er tilbake til starten av 70-tallet. Jeg finner fram platene med Popol Vuh og Popol Ace. Vokal: Jahn Teigen. «Queen of all queens» og «All we have is the past”. For meg er det her vi finner det beste fra karrieren. Popol Vuh – senere Popol Ace – var nær et internasjonalt gjennombrudd. Slik ble det ikke. Men du verden for et band. Kanskje Norges beste gjennom alle tider?
Jeg vet at dette kan bli detaljert på sanger og titler og slikt. Men det får bare være. Jeg har levd et helt liv med slike nerdete ting. All mulig unyttig kunnskap. Basert på alle mulige gode opplevelser. Derfor er det fint å kunne dukke ned i en platesamling som rommer litt av hvert. Ikke så mye Teigen. Men kanskje et ti-talls album og like mange singelplater. CD-er har jeg ikke peiling på. Orker ikke se etter. I kveld er det vinyl som gjelder. Når man skal finne det beste, er det ofte greit å gå tilbake til den opprinnelige kilden. I dette tilfellet til plater som knitrer litt.
Glad jeg har litt Teigen, Popol Vuh, Prima Vera i samlingen… Et utvalg, dette.
«Soft shoe dancer» er signert Jahn Teigen og finnes på Lpen «Stolen from time». Den er så fin at det går nesten ikke an. År 1976. Jeg var 18 år og gymnasiast. Møtte tidvis opp på skolen. Ellers spilte vi mye musikk. Gikk på konserter og spilte selv i band. Vi drømte om store scener, stjal ideer fra band som Popol Ace og Aunt Mary. Hadde hår nedpå ryggen og rullet den ene rullingens etter den andre. Mens vi stemte gitarene, startet bandbussen og rigget utstyr og spilte det beste vi kunne. Vi spilte «Stolen from time» på platespilleren til Lillehagen og mistet nesten motet. Hvordan kunne det gå an å være så gode…
Kjære Jahn. Takk for musikken. Takk for at du sang så fint for meg, for at du komponerte de utroligste sangene. For at du rørte oss med å være den du var. Den nære, følsomme og tvers igjennom greie og snille karen. Som jeg føler jeg har kjent. Derfor er jeg trist i dag. Og ærer deg med å spille musikken din. Tomrommet i norsk musikk er uendelig.
Ole M 