Kjære Jahn Teigen, jeg synes det er så innmari trist at du er borte. Du har alltid vært så levende, så gøyal, så musikalsk, så jovial og trivelig en mann. Jeg møtte deg aldri. Men det kjennes ikke slik ut. Vi kunne vært gamle kjente. Født i samme ti-år. Du i begynnelsen, jeg i slutten. Av 50-tallet.
Jeg setter på «Klovn uten scene» og får det bekreftet med en gang: Du skrev popmusikk på et nivå få i Norge har vært i nærheten av. Med en vokal utenfor enhver allfarvei. Nerve og kraft. «Det vakreste som fins» og «Slå ring». Alle sangene som er blitt et folkeeie. Og det er mange, mange flere:
«Optimist», «Mil etter mil», «Min første kjærlighet» og «Do-re-mi». Den nydelige «Friendly» med Anita Skorgan. «Sala Palmer». «Adieu». Som dessverre passer så godt i dag. Du var en tryllekunstner. En magiker. Norges beste rockevokalist. Som også klarte å kombinere alt dette vakre med ablegøyene til Prima Vera. En utrolig musikalsk karriere. Et sjeldent liv.
Anita Skorgan var vidunderbarnet. Den fantastiske pianisten, komponisten og låtskriveren. Dere ble et par. Jahn og Anita. Norges første superpar. På førstesiden av alle aviser og blad. Giftemålet i 1984 ble en nasjonal begivenhet. Likeså da Sara kom til verden året etter. Teigen og Skorgan var nest etter kongen og dronningen. Og kjære Jahn, du oppførte deg pent. Ingen fadeser. Ingen popstjerne-nykker å snakke om. En hedersmann.
Det sier litt om kvaliteten i en karriere når du kan få hedersprisen under Spellemannsprisen både i 1983 og 2009. Men for mange av oss startet bekjentskapet med Jahn Teigen med noe helt annet enn Grand Prix. Vi er tilbake til starten av 70-tallet. Jeg finner fram platene med Popol Vuh og Popol Ace. Vokal: Jahn Teigen. «Queen of all queens» og «All we have is the past”. For meg er det her vi finner det beste fra karrieren. Popol Vuh – senere Popol Ace – var nær et internasjonalt gjennombrudd. Slik ble det ikke. Men du verden for et band. Kanskje Norges beste gjennom alle tider?
Jeg vet at dette kan bli detaljert på sanger og titler og slikt. Men det får bare være. Jeg har levd et helt liv med slike nerdete ting. All mulig unyttig kunnskap. Basert på alle mulige gode opplevelser. Derfor er det fint å kunne dukke ned i en platesamling som rommer litt av hvert. Ikke så mye Teigen. Men kanskje et ti-talls album og like mange singelplater. CD-er har jeg ikke peiling på. Orker ikke se etter. I kveld er det vinyl som gjelder. Når man skal finne det beste, er det ofte greit å gå tilbake til den opprinnelige kilden. I dette tilfellet til plater som knitrer litt.
«Soft shoe dancer» er signert Jahn Teigen og finnes på Lpen «Stolen from time». Den er så fin at det går nesten ikke an. År 1976. Jeg var 18 år og gymnasiast. Møtte tidvis opp på skolen. Ellers spilte vi mye musikk. Gikk på konserter og spilte selv i band. Vi drømte om store scener, stjal ideer fra band som Popol Ace og Aunt Mary. Hadde hår nedpå ryggen og rullet den ene rullingens etter den andre. Mens vi stemte gitarene, startet bandbussen og rigget utstyr og spilte det beste vi kunne. Vi spilte «Stolen from time» på platespilleren til Lillehagen og mistet nesten motet. Hvordan kunne det gå an å være så gode…
Kjære Jahn. Takk for musikken. Takk for at du sang så fint for meg, for at du komponerte de utroligste sangene. For at du rørte oss med å være den du var. Den nære, følsomme og tvers igjennom greie og snille karen. Som jeg føler jeg har kjent. Derfor er jeg trist i dag. Og ærer deg med å spille musikken din. Tomrommet i norsk musikk er uendelig.
Adieu, optimisten!
Ole M 