Påsken 2020 går mot slutten. Jeg tviler på at jeg kommer til å savne den. Men; det har da ikke vært så aller verst, heller. Ikke minst har vi fått presentert mye kultur fra Sunndal disse dagene. På nettet, som vi gjerne sier. Fra Hovshall. Med Steinar og Jan Erik ved roret. Det er rett og slett en fornøyelse, og en berikelse, å ha så dyktige folk knyttet til kulturtjenesten. Da kan ikke engang et virus stoppe oss.
Akkurat nå ser jeg live-stream med Kari Rueslåtten i musikalsk prat med broren min, Jostein. From Liverpool. Han skulle vært her nå, på Nordmøre, og jeg og Bodil skulle vært i Liverpool. Vi skulle rett og slett byttet plass. Vi skulle hatt vår og tjue grader pluss. Jostein og Ragnhild skulle slitt med storm og regn og snø. Men; slik ble det ikke. Derfor var det artig å se og høre praten med Jostein og Kari. Sjelden å høre Jostein snakke så mye om sin jobb som musiker og produsent nå om dagen. Nå når han er mest profilert via Hotel Tia og Liverpool FC. Men musiker slutter han aldri å bli. Heldigvis.
Og nettopp musikken – den lokale, har stått i sentrum for meg denne påsken. Med stor aktivitet på Kulturtjenestens facebook-side, Kultur i Sunndal. Ingebjørg Charlotte Storset har gledet oss med to nydelige konserter fra Hov kirke, musikerdugnaden onsdag kveld ble en eventyrlig oppvisning av lokal dugnadsånd og musikalitet – og det samme gjelder så klart lørdagens konsert med vokalgruppen Røyst, direktesendt fra Hovshall.
Jeg satt i salen og kjente nerven i det som skjedde. Vokalgruppen sang for tomme stoler. Likevel var det intenst og spesielt – fordi alt gikk direkte ut til folket. Større publikum har vel Røyst aldri sunget for. Tipper jeg. De fylte i alle fall Hovshall.. I tillegg har vi hatt podcastene med mye besøk og respons. Totalt vil jeg tro vi har hatt nærmere 20.000 visninger av tilbudene på Kultur i Sunndal denne uken. For meg er det eventyrlig mye. Og motiverende.
Jeg tenkte på alt dette da jeg gikk til Knutsliøya i kveld. I skikkelig drittvær. Motvind fra alle kanter. Snø. Det slo meg hvor heldige vi er som kan drive på som vi gjør, på et sted der vi blir tatt godt vare på – der helsevesen og styrende myndigheter er til å stole på. «Looks like you are safe,» fikk jeg i en kommentar fra England da jeg sendte over et bilde av fjella, elva og ruskværet. I en tilleggskommentar ble det lurt på om det bodde flere folk enn vi her…. Da er det annerledes i store og tette byer. Dramatiske bilder og filmer har vist oss at verden nå er satt på en hard prøve. Det vil ta lang tid før normalen er tilbake. Om den noen ganger kommer?
Jeg har ikke hatt ski på beina i 2020. Det er mulig jeg har lagt opp? Ellers har vi fått mange fine bilder av barnebarn i aktivitet. Fra Trondheim, Kristiansund, Sunndal og Surnadal. Påskeharer har vært på ferde, noen har vært på gitarbutikk og handlet, andre har bygd lego eller plukket blomster. Blide barnefjes varmer i sjela. Jeg tenker at de er trygge alle sammen. Det er det viktigste. Skattene våre. Bodil og jeg er nok ikke alene om å tenke slik.
Så; da kan jeg kanskje si at det hele ender opp med en påske i takknemmelighet. Fordi vi er blant de privilegerte. De heldige. Som har alt det vi trenger og vel så det. Derfor er det bare å avslutte med det jeg gjorde i siste Kulturuke i Aura Avis før påske: Ta vare på hverandre. Hold avstand. Hold sammen.
Ole M
Ole M 