Jeg elsker denne platen

Noe musikk treffer deg bare. I mellomgulvet. I sjela. Kryper under huden, og blir der. Lenge etter at vinylen har sluttet å snurre. Det er slike opplevelser musikkelskere leter etter, hver dag, i hver plate og på hver konsert. Så takk Trond Helge Johnsen for at du har gitt meg «Under huden».

Det er en måned siden plate-debutant Johnsen sto på scenen i Hovshall. Sammen med Henning Kvitnes. Der ble noen av sangene presentert uten fullt band. Jeg tenkte at det var sikkert best slik, med Trond Helge i sitt rette element. Slik mange kjenner ham. Ofte alene med gitaren. Trubaduren, en av de fineste vi har. Men; dette er faktisk enda bedre med band. Med noen av de beste musikerne vi har i Midt-Norge.

Kvitnes og Johnsen i Hovshall. Musikalske brødre.

Når Trond Helge synger tittellåten, tenker jeg på Lundell. Den gangen han var på sitt beste. 70- og 80-tallet. Men nå snakker vi om Johnsen. Sår og ekte med en hes klang. Med livet lurende rett bak. Livet som gir disse ordene og tekstene mening. Og undring. Trond Helge farer ikke med tullprat og tomme fraser. Han gir av seg selv. Og livet som er levd. Det er drømmer og det er dager hvor det er mørkt i kalenderen. Hør bare:

«Eg har lyst til å gå ut

Men eg har ikkje ro

Kanskje skjer det en dag

Om eg samler litt mot

Det hender eg gjør det om dagen er fin

Men i dag er det mørkt i kalenderen min»

Du verden, tenker jeg, når jeg hører dette tonesatt. Det er genialt. Det er brutalt. Men slettes ikke uten håp. Og når det hele glir over i kjappere «Købens gater», med Skjalg Raaen fra Sambandet på gitar, blir bergenseren Johnsen nesten litt trøndersk. Men fortsatt hører jeg sporene av tidlig Lundell. Den Lundell som skrev Jack, som drakk og var stygg med seg selv. Men som leverte ypperlig kunst.

Driva-redaktør Tommy Fossum tar bilde av Kvitnes og Johnsen. Konserten i Hovshall er over. Folk går hjem litt rikere.

Dette er ikke bare Trond Helges debut som plateartist. Han har heller aldri før skrevet sine egne sanger. Ikke før han møtte Henning Kvitnes. De to virker å ha blitt brødre i livet, ikke minst musikalsk. Kvitnes har ikke gjort annet enn å skrive egne låter, fra rock’n roll med Saturday Cowboys og Young Lords til perler av pop-låter og viser. Min favoritt der er forøvrig «Hver gang jeg så en stjerne falt». (Så er DET nevnt) Men i denne sammenhengen handler det om å takke Henning Kvitnes for at han ga Trond Helge Johnsen trua på at han hadde egne ord og toner å formidle. «Under huden» sier alt om akkurat det.

Platen snurrer igjen på platespilleren. Det handler om en rastløs sjel.

«Når eg kjefter og drikker meg raka fant

 e eg redd for å miste deg».

Det er en historie fra livet, om å dra – om å kanskje komme tilbake. Kanskje er man verdt å vente på? Alt kjennes så ekte, så 100 prosent fra virkelighetene. Du tror på hvert ord. Ja, tekstene her er så bra at det nesten blir urettferdig mot musikken. Som i den nydelige «Oktober»:

«Noen ganger e det bra å møte veggen

med et smell

For det du ofte flykter fra

Vil nå deg likevel»

Det er kraft i ordene. Fra en som har erfaring med slike ting. Der ikke alt har fulgt den bredeste og tryggeste veien.

Vel, Trond Helge, nå har du faktisk fått meg til å skrive en haug med setninger om tekst. Jeg som oftest fokuserer mest på musikken. Men; det finnes noen unntak, da.  Faktisk flere. Både Jokke, Kvitnes og Paus har fått meg til å sjekke tekstene litt nøyere. Kalvik og Wiehe også. Og det er flere med dem. Og; nå er altså Johnsen fra Bergen og Trondheim blitt en av dem – en av de store med ord. Gratulerer, sier jeg bare.

Alle gode hjelperne…. Plata oser av kvalitet fra ende til annen.

Musikken; det finnes mye fin musikk her. Med et kremlag av musikere på laget. Torstein Flakne, Kris Stemland, Morten Huuse, Andreas Aase, Morten Skaget – ja, og enda noen til. Dette er så bra spilt. Så klart er det det. Alt er spilt inn i Øra studio i Trondheim og Tårnet studio i Kristiansund. Typisk den musikalske vagabonden Johnsen. Han klarer aldri å være helt i ro. Mange musikere, mange uttrykk, to studio. En rastløs sjel. Men likevel en helstøpt plate.

Og la også dette være sagt; så det ikke blir glemt: vokalisten Trond Helge Johnsen er et sjeldent funn.

Jeg elsker denne platen. Den gir meg mye. Det hele starter med «En rastløs sjel». Johnsen har innkassert seieren allerede på spor 1 – side A. Det er ikke ofte det skjer. Du skjønner hvor han vil. Vi skal ut på en reise som krever at vi lytter. Ingen pustepauser. Ingen likegyldigheter.   Reisen er skjør, kunsten er fjellstø.

Her er du i godt selskap,. Trond Helge.

Jeg har hørt platen flere ganger siden jeg kjøpte den 14. oktober. Og jeg blir like glad hver gang. Takk for platen, Trond Helge. Jeg skal sørge for at du får en godt synlig plass her i vinylkjelleren.

Ole M