Hva drømmer du om da? Kan du ikke skrive om det? sier Linn Bente. Vi snakkes i telefonen. Jeg forteller at jeg er i gang med en blogg. Men at ordene sitter bom fast. Jeg har ingenting å skrive om. Har ikke opplevd noe av interesse, det jeg kan se. Men drømmer, ja? Kan en 62 år gammel mann ha drømmer?
I fjor vinter drømte jeg og Bodil om å komme oss opp på Kjeåsen i Eidfjord. Gå stien opp fra fjorden. Den de brukte før bilveien kom. Og vi klarte det. Hadde en aldeles utrolig dag i Hardanger. Å legge seg ned i sauebeita frampå kanten med fjorden blinkende blå langt der nede, det kan ikke beskrives med ord. Jeg la meg på rygg og mediterte. Livet kan ta noen utrolige vendinger og retninger. Som denne stien opp bratta fra fjorden, med stiger og tau som hjelpemiddel. Etterpå dro vi innover til Ulvik igjen, der vi bodde et par netter. Dette er kanskje den sterkeste naturopplevelsen jeg har hatt. Skageflå i Geirangerfjorden for noen år siden er en god nummer to. Ikke minst fordi vi padlet ut fjorden først, før vi gikk sherpa-stien opp til Skageflå. Vi snakker om to drømmedager i livet mitt. Skageflå og Kjeåsen.
Det høres banalt og enkelt ut, men en av mine største drømmer akkurat nå er å komme meg tilbake til Liverpool. Være sammen med bror Jostein og familien der borte, rusle i gatene, kjenne på den helt spesielle atmosfæren, ta i bruk leiligheten vi kjøpte våren 2020, hilse på de historiske plassene, treffe igjen andre kjente, stå på The Kop, kjenne på fellesskapet på Hotel Tia – kjøpe en øl i Cavern og høre på et Beatles-band med masse drømmer om berømmelse. Ta Ferry ‘cross the Mersey eller vandre i vakre Calderstones Park. Handle vinyl i Bold street. Slarve om Norge og fotball med en hjertelig drosjesjåfør. Jeg savner dette intenst. Derfor drømmer jeg om det nesten daglig.
Så drømmer jeg om noen nye fjell i Sunndal. Jeg er ingen klatrer, ingen mann for de nifse erobringene av fjellet. Men Hoåsfjellet skal gå greit, Storkalkjinn og Stoplan. Det kan være tre greie erobringer i 2021. Og da må vi ikke forveksle mål og drømmer. Et mål er noe du går inn for å klare, noe du utfører. Nesten teknisk. En drøm går i oppfyllelse. Det er mye større. Og for en som er oppvokst ved foten av et fjell på 840 meter, er faktisk Hoåsfjellet en drøm. Jeg flytter fem mil, fra Surnadal til Grøa, så er plutselig fjellene blitt dobbelt så høye. Ikke rart man begynner å drømme.
Amerika er en annen drøm. Jeg har aldri vært der. Med Trump la jeg bort disse drømmene. Sluttet å drømme dem. Nå er en av Amerikas verste presidenter gjennom alle tider på vei ut av det ovale kontoret. Fortsatt biter han seg fast i bordplata. Og bruker sin utrolige makt til å angripe demokratiet og vanlig menneskelig fornuft. Han har fått med seg en-tredel av amerikanerne til å tro på at han ble frastjålet valget. Tenk det. Han etterlater seg varig skade. Jeg tror ikke han hadde noen drøm da han ble president. Bare verdens største ego. En historisk narsissist. Så da legger jeg ham til i drømmene mine. Der jeg ber om å få slippe å se ham herje med demokratiet noe mer.
Jeg har laget veldig mye musikk opp gjennom årene. Noe er spilt inn og gitt ut, annet finnes inne i hodet mitt – og noe er glemt, og må eventuelt gjenskapes. Jeg har hatt stor glede av alle disse timene med gitar, piano og tekster. Jeg elsker musikk. Og jeg har spilt i band siden jeg var 15 år. En av de første skikkelige sangene jeg skrev, og som jeg har brukt til dags dato, heter «Vise» – et dikt av Ivar Aasen. Det kan ha vært i 1975. I 2011 på Plekterfesten tok vi den fram igjen. Og jeg legger på det aller mest ydmyke med en link her….
Drømmen jeg har er å få spilt inn flere sanger fra musikklivet mitt, toner og tanker jeg har båret på – og faktisk ment noe med. Det ligger en drøm skjult i alt dette. Ikke om berømmelse, tror jeg. Men mest om å få lov til å formidle noe du kjenner på er av betydning. For deg. Og for livet du lever – og kanskje for noen andre rundt deg?
En av mine aller største drømmer som guttunge, var å bli skihopper. Vinne nyttårshopprennet. Den drømmen lever fortsatt. Når jeg glemmer hvor gammel jeg er. Jeg gikk på ski, hoppet på ski – og så for meg heftige oppløp og lange hopp. Når jeg langet ut på ski og rundet fjøsnova, steg jubelen inn mot målstreken. Jeg stupte over mål, og slo øynene oppe som gullvinner. Nasjonal helt. Før jeg børstet av meg snøen og gikk inn for å spise. Men om kvelden kom drømmene tilbake igjen. Maier, Grini, Eggen – jeg skulle bli som dem. Jeg mener selv jeg var et rimelig bra talent.
Men John Fogerty ødela alt for meg. Da tenker jeg idrett. Skidrømmen ble knust og tilintetgjort, fra Fogerty i 1971 og utover handlet alt om den elektriske gitaren. Jeg kjøpte meg fuzzpedal og laget lurveleven på gutterommet. Fem radiokabinetter stablet i høyden fungerte som høyttalere, en grønn forsterker jeg fikk av Kristian og Henning Sommerro sørget for at kunsten nådde fram til høyttalerne. Jeg drømte så intenst at jeg fikk ikke sove. Gutterommet var et tempel med tømmervegger.
Jeg drømmer om at alle skal ha det bra. Jeg vil dele og hjelpe, og drømmer om at det lille jeg gjør er av betydning. Bodil og jeg har fem fadderbarn. Pluss at vi støtter flere organisasjoner og tiltak i Liverpool. Jeg tenker ikke at dette har noe med samvittighet å gjøre. Den er faktisk ikke så aller verst. Omtanke, er heller ordet. Det kan rett og slett være greit å bry seg. Være litt grei. Det har aldri vært noen vesentlig ulempe. Jeg mener faktisk selv at jeg er ganske snill. Så kanskje har jeg arvet noe fra bestemor Berta? Snillere menneske går det ikke an å tenke seg. Hun forlot oss så altfor tidlig. Men jeg tenker på henne rett som det er. Hun var den første jeg spilte egne sanger for. «Du lager så fine kruseduller på gitaren,» sa hun. Det har jeg aldri glemt.
Så drømmer jeg om at jeg skal få oppleve flest mulig år av livene til barn og barnebarn. De er skattene i drømmen. Godt nytt år.
Ole M
Ole M 