Kjære Jostein. Jeg spiller musikken din i kveld. Alt fra Skynyrds Freebird til Bjølsen Valsemølle, Strawbs og Status Quo. Der vi møttes i all verdens harmoni. Da stemte det, da. Livet jublet inni oss. Alt stemte. Da var du på topp. Slik vår gode venn, Per Holten, sa det i sin fine tale ved kisten din i dag. Da var jeg så stolt over å kjenne dere begge. Pers nydelige og rørende hyllest. Alt du fortjente. Og alt som ikke stemte i dag. Fordi du ikke er hos oss lenger.
Og da synes jeg det passer, allerede her i starten, å ta med Per sine ord hentet fra Bjølsen Valsemølle, ordene han valgte å avslutte sitt minneord med:
«Jeg har lært at dem Gud elsker
blir henta tidlig hjem
Og jeg veit langt inni sjela mi
At du var en av dem.
Kjære Jostein, ingen hadde noe galt å si om deg. Du var en gentleman, du skapte begeistring og glede rundt deg, alle ville spille i band med deg, alle skulle hatt en venn som deg. I musikkens verden var du på parti med de tøffeste riffene og de fineste melodiene. Da du kom til det punktet, da alt stemte, rullet du gjerne en gul mixture. For her måtte det fintenkes og fordøyes. Store ting var på gang.
Jeg glemmer aldri, Jostein, den gangen vi skulle delta på fylkesmesterskapet for band i Møre og Romsdal. To nye sanger var øvd inn. Selvkomponerte. Du og jeg spilte to-stemt gitar. Alt var arrangert. Orpheus var bandet, og jeg mener vi låt ganske bra. Men det var en klang, en akkord, midt inni den ene låten du hengte deg opp i. Den var optimal, mente du. Typisk deg. Perfeksjonisten.
Og da vi faktisk ble nummer to, av femten band, var du sikker på at nettopp den ene akkorden hadde gjort utslaget. «The End» het sangen, og jeg tror jeg kan den fortsatt. Finner jeg et piano, skal jeg spille den for deg.
Vi ble kjent da jeg var femten år. Fram til da hadde jeg spilt gitar mest for meg selv. Så dukket det opp en gjeng fra Honnstad og ville ha meg med i band. Vi skulle spille på sommerfest på Korsen Grendahus. De fortalte at du, Jostein, skulle være med i bandet. Nylig hadde du vunnet talentkonkurranse på Tingvoll med bandet Advent. Livet mitt ble helt forandret. Fra å være en som øvde for meg selv, dukket det opp biler som kjørte meg til øving. Min verden ble plutselig mye større. Honnstad, Røv og Sagatun. Og der var du. Jeg så opp til deg, lærte mye av deg, både om holdninger og gitarspill. Tenk at du ville spille med meg!
Kvelden etter den første spillingen satt vi bak Korsen Grendahus. Vi rullet en røyk og kikket på sommerhimmelen. Jeg fylte 16 år den kvelden. Så kom det en kar bortom oss og skrytte av gitarspillet vårt. Og han hadde peiling, sa han. Jeg sov neppe de neste to-tre nettene.
Kjære Jostein, familien vår elsket å få deg på besøk på Kvendbø. Ingen var mer populær enn du. Og for meg var du hele tiden den jeg ønsket å bli voksen sammen med. Fordi du kunne alt, spilte best, fordi du var den tøffingen jeg ønsket å være. «Der kjæm’n Dømmen. Der kjæm’n Dømmen». Ropte broren min, Jostein på 5-6 år. Han var din aller største fan på 70-tallet. Liten tass som sto og kikket i vinduet da vi kjørte ut av gårdsplassen med bandbilen. På tur til et eller annet sted.
Jeg snakket med bror Jostein i kveld. Han husker dette godt. Det var store ettermiddager og kvelder med Dømmen i stua. Jeg skal hilse fra mor mi, også. Og ikke minst be alle lese det fine minneordet bror, Lars Steinar, har skrevet. Vi levde med musikken, vi ble voksne og vi trivdes så godt hjemme hos deg, i stua hos Olaf og Gunnvor. Jeg er så utrolig takknemlig, Jostein, for at du tok meg inn i livet ditt. Helge og jeg, Lars og Per Olav. Jeg glemmer aldri den kvelden vi skulle «varme opp» for Vårsøg på deres første konsert med nytt navn. Trudvang var stappfull. Jeg hadde feber og spilte i Islender. «Nå spiller du bedre enn du noen gang har gjort,» sa du. Jeg vrengte fenderen i Stones og Clapton. Du viste finger opp. Smilte bredt. Vi hadde gjort en god jobb.
Jeg ser dette bildet helt klart. Det er rart. Det er sikkert fordi du betydde så mye.
Du vet, jeg har bodd i Sunndal i over tjue år. Men Ranes kirke er og blir min kirke. Der føler jeg meg hjemme. Slekta mi hviler der. Ranes kirke har en egen ro. Som da Freebird ble spilt i dag. Til minne om deg, kjære venn. Det var så sterkt, det var så riktig, Jeg bøyde hodet og tenkte på det vi fikk sammen. Det er noen år siden. Men det var de årene som gjorde oss slik vi ble.
Så takk, jeg skal aldri glemme deg. Kjære Jostein, det stemmer ikke i det helle tatt at du er borte. Men «Lay down» min venn. Vi har alle vår tid. Som kloke og gode prest Torbjørn Brøske sa i dag.
Og takk for den fine stunden i kirken i dag. Den var i din ånd. Og alt godt til din fine familie. Musikken din lever videre der.
Bosatt på Grøa i Sunndal kommune. Er i overkant musikkinteressert, og har noen tusen vinylplater i musikk-kjelleren min. Er helt på høyden når jeg står på The Kop i Liverpool, og følger ellers nøye med Lyn i norsk fotball. Jobber som kultursjef i den utmerkede kommunen Sunndal. Gift med Bodil, vi har til sammen fem barn og 11 barnebarn. Eks journalist og redaktør. Liker meg ute i naturen. Der er Sunndal både vill og vakker.
Vis alle innlegg etter olemans
Ole M 