Vi er så gode at det går nesten ikke an ….

Hvordan skal det gå med noen av ski-idrettene når Norge bare vinner og vinner. Våre utøvere blir bedre og bedre, mens en idrett som langrenn ikke lenger har særlige levekår nedover Europa. Som i Tyskland og Italia. Økonomien er såpass dårlig at løperne kun går utvalgte verdenscuprenn. Tv-stasjoner flykter, og med dem seerne. Og sponsorene.

Tre-dobbelt norsk selger ikke nedover i Europa. Og ta tenker jeg mest på langrenn. I hopp kan det vært seks-sju nasjoner på topp-10-lista. Det gjelder både kvinner og menn. Skiskyting har også en enorm bredde, med Norge, Frankrike, Italia og Tyskland på topp. Og da ruller pengene inn. Med fulle tribuner, tette oppgjør og tv-kanaler som for all del vil vise skiskyting. Kombinert sliter som vanlig i bakgården, men har mye publikum både i Tyskland og Østerrike. Og delvis i Norge. Da klarer de seg med det de har. Kombinert har aldri veltet seg i luksus. Er ikke bortskjemte. Så har de fått en stjerne i Jan Magnus Rieber. Det hjelper alltid.

Vi skriver lørdag 23. februar 2020. Det har vært en skidag uten like. Hopp, skiskyting, kombinert og langrenn. Med norske suksesser så langt øyet rekker. Maren Lundby, Johannes Thingnes Bøe, Marte Olsbu Røiseland, Therese Johaug og Pål Golberg. Alle disse havnet øverst på pallen i dag.

FIN TYPE: Pål Golberg, endelig var det din tur!

Men til tross for suverene prestasjoner: Langrenn sliter. Jeg må bare tilstå at jeg valgte bort damelangrenn til fordel for damens hoppkonkurranse i Slovenia. Der fyker nivået oppover. Men; jeg satt med litt dårlig samvittighet for Therese Johaug. Hun er garantert en av de beste vinter-idrettsutøverne vi har hatt. Problemet er at det hele blir så forutsigbarhet. Ja, smått kjedelig å se på. Tre minutter ned til neste dame. Da koker det ikke.

FLOTT DUO: Ingvild Flugstad Østberg og Therese Johaug på pallen i Seefeld-VM forrige vinter.

Jeg liker NM. Der dukker det alltid om en overraskelse eller to. Total norsk dominans i internasjonale renn er noe annet. Uten at vi skal gi løperne dårlig samvittighet av den grunn. Slettes ikke. Jeg beundrer dem. Men liker spenning. Og da er det artigere å se at Maren Lundby vinner med cirka to poeng. Slik er idretten nådeløs. Vi seerne vil plages litt. Bite negler og juble i lettelse og begeistring. Klaske neven i bordet slik at kaffekoppen skvulper over på den hvite duken. Tørke en tåre når vi ser hva dette betyr for den som vinner. Eller tar medalje. Og; kjenne på hva det betyr for oss. Som ser på. Jeg elsker idrett. Både foran tv og ute på arenaene.

Marte Olsbu Røiselands VM-gull i dag er allerede skrevet inne i både historiebøker og minnebøker. Egentlig kom seieren ut av intet. Hun var nærmest avskrevet. Lå et minutt bak. Så; plutselig var hun der. Etter siste skyting. En skyting jeg for øvrig så stående. Som seg hør og bør på stående skyting. Deretter fulgte nervepirrende minutter. Olsbu kom opp i ryggen på italienske Wierer. Så sa hun takk for seg. Og kom alene inn på oppløpet. Jeg sto fortsatt. Og må innrømme at jeg måtte opp i øyekroken noen ganger. Marte fra Froland. Min helt. Neste år skal jeg til VM. Basta.

DRONNING: Marte – våre nye skiskytter-dronning,

Det er slik vi ønsker oss idretten. Som den gangen da Oddvar brakk staven, eller da Rune Velta ble verdensmester i hopp i Falun. For ikke å si da vi ventet på Gjermund på 5-mila i Holmenkollen i 1966. På grensen til kollaps. Nervepirrende. Ellevill begeistring til slutt. Så; hvordan skal vi få til dette igjen. Med langrenn. Jeg vil sporten alt vel. Jeg har sett utallige renn fra Gjermund Eggen og Jentutten og fram til i dag. Holdt meg inne hele dager bare for å se langrenn. Det er ikke slik lenger. Så hva i all verden skal vi gjøre?

Først: Jeg tror nesten sporten trenger en liten rebell igjen. Som Northug som ertet svenskene. Som var uforutsigbar og konge til samme tid. Jeg glemmer aldri 5-mila i Falun 2015. Vi sto i målområdet da Northug kom sjanglende inn til siste passering. Ferdig, slo vi fast. Neste gang vi så ham inne på stadion spurtet han inn til gull. Vi jublet som gale. Hang rundt halsen til sidemannen. Hvem det nå var? Jeg savner Northug.

VIL HA DET SLIK: Det er jo slik vi vil ha det, da. Med norske flagg som vaier. Uansett vær. Dette er fra Seefeld.

Ja, jeg mener at han holdt sporten sin oppe – nesten alene – de siste årene av karrieren. Han og Kalle H. Uansett resultater. Fordi begge også skjønte dette: Det kan ikke bli for trivelig. Da er alt håp ute. Jeg tror det er der langrenn er i dag. De har det helt greit. Litt for koselig. Nordmenn bor på luksushotell i Åre mens andre må bo i brakker. Det burde vært omvendt. Så kanskje det hadde jevnet seg ut litt. Gitt Kalla og Stadlober en fordel.

Men; og for all del. Gratulerer til Pål Golberg i dag. Så utrolig fortjent. Vi trenger slike historier. Slike prestasjoner. Med to Lyn-løpere på de neste plassene. Men jeg synes litt synd på russeren. Med så dårlige ski. Mange ville ha gitt opp. Uheldig var han, det skal han ha. Og vi trenger temperamentet hans. For å holde blodtrykket oppe. Men igjen; Norge er suverene i smørebua, også. Sannsynligvis med større ressurser enn noen andre. Vi bare øker forspranget. Mens interessen synker. Dette er jammen ikke enkelt.

STILLER: Jeg stiller gjerne i bakken eller løypa. Om tre uker er det Vikersund….

Hilsen en svært fornøyd mann

Liverpool er så gode at det går nesten ikke an. 3-1 mot Manchester City er en maktdemonstrasjon. Kanskje litt skuffende siden jeg tippet 4-1… Men jeg bærer over med dette ene målet. Kan fort bli raus slik. På en så god dag.

MED SKJORTA PÅ: Her er det Liverpool FC og Ekkertind i skjønn forening.

Når du sitter der i den røde skjorta mellom fjella i Sunndal, langt unna Anfield-atmosfæren, og Manchester City står på andre banehalvdelen; da føler du deg nesten litt alene. Men likevel komfortabel. Du fyller uansett ikke opp stua med folk til en så viktig kamp. Dette må du klare ut med selv. Siden du ikke er på Anfield. Dette høres kanskje sært ut. Jeg mot resten av verden. Fra stua mellom fjella. Jubler alene. Snakker med meg selv. Spretter opp med begge armene over hodet. Dæljer neven i bordet. Sprer noen usakligheter og gode råd.

PÅ TOPP: Vi er topp og the league. God følelse.

Min eldste datter ringer midt i andre omgang. «Gratulerer med farsdagen, pappa,» sier hun. «Jeg ser kamp,» sier jeg. «Men, tusen takk,» legger jeg til. Og jeg hører litt latter i andre enden. Gunn-Heidi forstår at tidspunktet for samtalen kunne vært bedre. «Håper det bli seier da. Så snakkes vi senere,» sier hun. «Herregud, for en sjanse. Nesten 4-0,» svarer jeg. Samtalen varer i akkurat ett minutt. Slik er det å ha en Liverpool-supporter til pappa. Men når det er sagt; jeg vet positivt at alle våre fem barn håper at Liverpool skal vinne. To av dem har til og med vært med på kamper på Anfield. Så; barneoppdragelsen skal i alle fall ingen ta oss på. Perfekt, vil jeg si.

BRA BAND: Sunndal storband jubilerte denne helga.

Det har vært ei stor helg. Med besøk, jubileum i samfunnshuset, konsert og jubileum med Sunndal storband pluss et par turer ut i naturen. Men hele tiden har det lyst søndag klokken 17.30 helt framme i skallen. Liverpool mot Manchester City. Egentlig har hele helga handlet om disse 2 x 45 minuttene. Frykten. Spenningen. Spekulasjonene. Og nå etterpå: Lettelse, først og fremst. Og glede. Men aller mest lettelse. Og stolthet. Fordi Liverpool er så spektakulære, så utilnærmelige og stabile. Så kompakte og robuste – med de to beste sidebackene i verden. Robertson og Trent Aleksander er i ferd med å ta fotballen inn i en ny tidsalder. Ingen har gjort dette før. Så gjennomført. Som en del av taktikken og talentet.

GLEDE: Vi jubler i kapp alle mann. Liverpool er uslåelige.

«Hvordan går det,» spør Bodil. Hun har vært på møte og kommer hjem rett etter scoringen til City. «Dette aldri gå bra,» sier jeg. Mens City kjører et nytt angrep. «Sterling,» roper jeg. «Spiller han for Liverpool?» spør Bodil, «Han gjorde,» svarer jeg anspent. Bodil kler på seg for å gå en tur i kulda. «Jeg og Oddrun går tur,» sier hun. «Gomez inn. Riktig valg av Klopp,» svarer jeg. Så er jeg alene igjen. Og legger meg utmattet bakover i sofaen når kampen er over. Klepper tak i gitaren som står ved siden av. Spiller ei salme. Vår Gud han er så fast en borg. Her trenger vi alle de medspillerne vi kan få.

HOTEL TIA: Hagen på Hotel Tia før kampen mot Norwich.

Snart skal jeg over til Liverpool. Da skal jeg bo hos Ragnhild og Jostein. Ute i nydelige Allerton. Så kommer jeg på; Jostein har jo bursdag i dag. Kanskje på sin plass med en liten hilsen, da. Tenker jeg. Men jeg tipper det koker på Hotel Tia akkurat nå. I skrivende stund er det to timer siden kampslutt. Jeg skulle gjerne vært i byen over alle byer nå. Pleid forelskelsen. Men som sagt: Vi treffes snart! Og takk for i dag. Ja, for hele helga. Alle dere som har bidratt.

Ole M

SAMFUNNSHUSET: St0rslagent jubileum i Grøa samfunnshus lørdag kveld. Ett steinkast fra der jeg og Bodil bor.

STERKT: I dag var Sean Cox tilbake på Anfield igjen. Som gjest. I april 2018 ble han overfalt av Roma-supportere utenfor Anfield. Han ble skadet for livet.,

TIL REINSETVATNET: Storslått natur med utsikt mot gard og fjell.

REINSETVATNET: ….med et tynt november-islag.

En senator midt i turstien

Det er mangt du kan møte på når du er på tur i Sunndal. Midt i turstien kan du få deg en overraskelse. Ikke bare fordi naturen er storslått. Men fordi historien melder seg på. Slik som midt oppe i Lundlibakken. Der får du plutselig beskjed om at du står på fødestedet til en amerikansk senator.

Ole Johnsen Lundli var hans navn. Født midt oppi den bratte bakken fra Åmotan til Lundlia. Året var 1873, bakken var like bratt som nå, vilkårene for drive gard og overleve var sikkert ikke all verden, derfor flyttet familien ned til Børstølen, ikke langt fra Jenstad, allerede året etter at Ole ble født. De flyttet med seg alt de eide, både fjøs og eldhus. På Børstølen vokste Ole opp.

LEVD LIV: Det er rester etter levd liv oppe i Lundlibakken. Her ble han født, Ole Johnsen Lundli.

Oppe i Lundlibakken står fortsatt noen rester etter levd liv. Jeg har vært der før. Søndag ettermiddag var jeg der igjen. Rimelig alene i skodde og regn. En perfekt dag for en uforstyrret tur. Fra Åmotan og oppover Lundlibakken får du opp pulsen. Det er bratt og det er langt. Omtrent midt i bakken møter du på Ole Lundli, eller O.J. Lundly – som han ble hetende senere, etter at han som 17-åring emigrerte til Amerika. Til Dawson, Minnesota.

DRØMMEN: Hva tenkte han , Ole Lundli, da han forlot dette flotte landskapet….Hva drømte han om?

Jeg leser meg gjennom historien. Et storslått og spennende liv langt unna blir beskrevet, vi snakker om Sør-Dakota, Minnesota, Nebraska og det forjettede land, Amerika. Hvilke drømmer hadde Ole da han forlot dette sted? Jaktet han lykken? Eller hadde han allerede pekt ut en retning i livet?

FARGERIKE: Høsten fargelegger Lundlibakken.

Høsten fargelegger stien opp Lundlibakken. Jeg ser mot Jenstad, mot Svøu og elvene. Det er et glimt av klarvær. Snart skal det forsvinne. Snart skal skodda legge seg over dette overmåte vakre landskapet. Over det jeg mener er den fineste og mest spennende turstien i Sunndal. Dette er Fossenes rike, dette er historie, fjell, landbruk, jaktmarker, elver som møtes, flotte garder og mektig furuskog. Jeg kunne ha gått her i dagevis. Selv om jeg ikke ser noe i all skodda, vet jeg at det ligger der; alt dette mektige og fabelaktige. Den dagen Gud skapte Åmotan, Lundlia, Svisdalen og Jenstad, må han ha vært i skikkelig go’lage.

VEIEN FRAMOVER: Det må ha vært en lang vei…

I Minnesota bodde Ole Johnsen Lundli hos morbroren og presten, Arnfinn Utheim. Ole valgte samme veien. I 1900 ble han ordinert til prest, og fikk sitt første kall i Wisner, Nebraska. Opp gjennom årene hadde han mange kall i forskjellige stater, og fra 1914 til 1916 ble han valgt inn som republikansk senator for Sør-Dakota. Når jeg hører ordet senator, tenker jeg Kennedy. Så tenk det, en amerikansk senator fra Lundlibakken. En Ole. Det må ha vært en lang vei med mye forsakelse og arbeid. Og helt sikkert en sterk tro. Både på Gud og på at det meste er mulig.

Jeg kommer opp til husene i Lundlia. De prøver å gjemme seg i skodda. Men jeg ser dem. Lurer på om jeg skal stikke innom og forstyrre søndagsfreden. Men jeg lar det være. Er våt og litt kald etter en time i regnet. Så tenker jeg på at dette er det landskapet Ole Lundli hadde i tankene når han lengtet hjem. Disse fjellene. Elvene. Trollskogen. Han holdt godt kontakt med foreldrene hele livet, og ifølge plaketten på turstien var han tilbake til gamlelandet enten i 1909 eller 1910. På den turen skal ha holdt en gripende tale til folket på Gjøra. Ole Johnsen Lundli ble rammet av slag og døde i 1949. Han er gravlagt ved siden av sin kone og datter på en kirkegård i Noibrara, Nebraska.

VI SKULLE GJERNE HA HILST….: Vakre farger på stier på stedet der Ole Lundli ble født.

Jeg går videre fra Lundlia, er ikke engang halvveis på turen. 4,5 kilometer igjen. Det er regn, bruer, elver, kvernhus, fosser, skogsveier, stier, kulturlandskap, tid til en kaffekopp og noen flere tanker om Ole Johnsen Lundli. Senatoren. Presten. Jeg er sikker på at han var en klok og modig mann. Skulle gjerne ha møtt ham. Hilst på ham og kjent på kraften.

TROLLSKOGEN: Man kan bli religiøs av mindre…

Den gamle skogbrukeren i meg våkner når jeg går på stien ovenfor gårdene på Jenstad. En utrolig fin furuskog. Skodda henger nede i tretoppene. Jeg ser ikke husene der nede. Men finner bilen. En enslig Toyota. Dette ble ikke den store utfartsdagen. Ikke et mylder av folk. Men likevel en stor dag i fotsporene til selveste senator og prest O.J. Lundly.

Ole M

KVERNHUSET: Perfekt sted for en kaffekopp.

Takk for oss, kjære Kitzbühel

Kitzbühel og Tyrol viste seg fra sin beste side de fire-fem dagene vi var der. Sol, varme, mektig natur og mange store opplevelser. Vi prøvde også å ta fram den beste siden av oss selv. Go’sia. Den beste utgaven. Og vi klarte det med god margin. Ingen skandaler. Ikke et lite snev engang.

STERK DUO: Sjåfør Jostein Tøfte og reiseleder Anders Lien.

Når dette skrives, er vi cirka 20 mil unna dagens mål, Lehrte – ikke langt unna Hannover. I morgen blir det kjøring opp til Puttgarden, ferje, en flat etappe gjennom Danmark til København, før vi går ombord i båten som skal ta oss hjem til Norge. Det kjennes på kroppen at vi har vært på farten i snart åtte dager. Tett program, mange inntrykk og mye artig. Ikke det at det er slitsomt å ha det artig, men det er så rart med det; ungdomstida begynner tross alt å bli fjern fortid.

KNØDELFEST: Det var helt greit å være i St. Johann denne dagen. Sammen med cirka 50.000 andre.

Oppholdet i Tyrol ble avsluttet med Knødelfest på lørdag. Vi ankom St. Johann på formiddagen, uten å ane hva dette skulle bli for noe. St. Johann har til vanlig 8500 innbyggere. Denne lørdagen økte folketallet til 50.000-60.000. Helt vilt. Klin galskap, rett og slett. På det 595 meter lange bordet i hovedgaten, skulle du være heldig om du fant en ledig plass. Men; alt bruker å ordne seg i festlig lag. Mange av oss endte til slutt opp utenfor kirken. Der var det godt med benker og bord, trekkspill og gitar, pølse og Knødel (en slags potetball), snaps og øl, solbrente skaller og varme skinnbukser.

PYNTET: Dagros er pyntet til Knødelfest. Men møtte ikke opp på selve dagen….

Jeg skrev i min forrige blogg at Dagros var pyntet til fest. På selve festdagen, uteble hun imidlertid. Det gikk ikke an å slippe kyr inn i de tettpakkede gatene. Dermed kunne Dagros bare kaste pynten og komme seg ut på grønt og frodig beite. Så da var vi heldige som fikk oppleve de pynta dyrene, Dagros-prosesjon gjennom gatene og et folkeliv uten like i byen Pertisau dagen før. Til sammen fikk vi da med oss de fleste – og viktigste – elementene av det som er Knødelfest i Tyrol. Inkludert åpningskonserten på torget fredag kveld. Det var kaldt og hyggelig. Med masse god musikk.

GODT FELLESSKAP: PÅ toppen av Kitzbühel-utforen og noen kilometer til. En fantastisk dag. Fra venstre Pål Engen, Hildur Engen, Marianne Holmeide, Tor Ivar Holmeide, Bodil Tafjord, Ole M og Nils Ulvund.

Når vi reiser på denne måten, i samme buss og med felles måltider og opplevelser, blir vi fort en sammensveiset gjeng. Gamle vennskap blåses nytt liv i, nye vennskap blir til. Denne turen er ikke noe unntak. Flere har reist sammen før, men vi har også dem som er på sin første busstur nedover Europa. Kanskjedet er flere her som vil holde kontakten også etter at bussen er parkert for denne gang? Jeg tror det.

KLAR TIL START: Man kan alltids spille tøff. Men; for meg er det ubegripelig at noen beveger seg i dette terrenget med ski på beina.

Hva har så vært den største opplevelsen på turen? Vanskelig å si, synes jeg. Det var stort å stå på startstreken til utforløypa i Kitzbühel, med målgang cirka 1000 høydemeter lenger nede. Men også Rundmaleriet var svære greier, likeså Knødelfesten og Bergisel-bakken. For ikke å glemme turen med det gamle lokomotivet som slet seg oppover bakker med 16 prosent stigning. Det gode fellesskapet er allerede nevnt. Det hører selvsagt til plant høydepunktene.

I BERGISEL: Artig å komme opp i selveste Bergisel-bakken. Fra venstre Olav Silseth, Tor Ivar Holmeide og Nils Ulvund. Historien ble en reportasje i Aura Avis.

Bussen nærmer seg 70 kjørte mil i dag. Da er det bare 10 igjen. Disse tar vi lett, mens vi koser oss og kikker på vindmøller i solnedgang.

Ole M

KNØDEL OG FEST: Her var det mye å oppleve. Fra venstre Wenche Kvendset, Anne Lise Sjøli, Gudmund Kvendset og Odd Inge Sjøli.

HYGGELIG PÅ KNØDELFEST: Marianne Holmeide og Hildur Bruaset Engen. (Foto: Anders Lien)

LITT BRATT: Ut fra starten i Kitzbühel-utforen.

EN OPPLEVELSE: Rundmaleriet i Innsbruck er noe helt spesielt.

Dagros er pyntet til fest

TYROL: Det er storfest flere steder i Tyrol. Knödelfest. Dagros hentes ned fra sommerbeite, pyntes til fest og vandrer gjennom gatene i en flott prosesjon. Vi fikk oppleve noe av dette i dag, i byen Pertisau. I morgen får vi mange timer med stor ståhei i St. Johann . Knödel er for øvrig noe av det samme som vår potetball – som østerrikerne ofte serverer til middag i stedet for potet.

NÅ JA…: Jeg prøvde Knødelsuppen. Vi ble sånn passe gode venner…

Det er også noe som heter Knödelsuppe. Jeg tok sjansen på en porsjon i går, på toppen av Hahnenkamm. For å si det slik; utsikten var bedre enn suppen. Men noen liker suppen godt. Hver sin smak, altså.

KNØDELFEST: Kyr og publikum. I helgen blir det storliv i Tyrol.

Vi hører kyrne med det samme vi kommer ut av bussen i Pertisau, etter en flott båttur på Achensee. Rauting og bjølleklang. Pluss masse med folk som står rundt en inngjerding. Der finner vi dem, alle kyrne, flott pyntet og klare for fest. De er litt urolige, vandrer rundt i flokk, og lurer sikkert på hva i all verden dette er for noe. Noen har helgenbilder framme i skallen. Granbar og roser pynter ellers opp. Ei ku spiser pynten til den andre, uten at det gjør noe stort inntrykk. «Skal tro hva de tenker,» sier Bodil. Ja, si det. Etterpå var det prosesjon gjennom hovedgaten. Det hele setter sine spor…

PÅ TUR TIL FJELLS: Her tar damplokomotivet oss med til fjells. Pål Engen kikker ut og ser til at alt er på stell.

Det er fredag og snart helg. Akkurat som om det gjør noen forskjell for reisefølget. Her er ferie. Da er det helg hver dag. Dagen starter med busstur til Jenbach. Det er litt kaldt på morgenkvisten. Men shorts får holde. Har man valgt antrekk, så har man valgt antrekk. Et damplokomotiv skal ta oss med opp til Achensee. På det meste snakker vi om 16 prosent stigning. Lokomotivet stønner og bærer seg, røyken ligger tjukk, lokomotivet bruker 350 kilo kull på den 6 kilometer lange turen. Det er tett og trivelig i vogna. Noen ganger åpenbarer den flotte utsikten seg. Etter en time er vi framme og klare for båttur på vakre Achensee 930 meter over havet.

TYROL PÅ SITT FINESTE: Byen Pertisau med sjøen og alle fjellene.

Det er fine dager i Tyrol. I dag er det skyfri himmel og rundt 20 grader. I går var det like ens. Da var vi oppe på toppen av Die Streif, utforløypa i Kitzbühel – den mest fryktinngydende av alle utforløyper. Vi tok gondolbanen opp. En luftig tur på rundt ti minutter. På toppen sjekket vi selvsagt startbua. Den vi kjenner så godt fra tv. Derfra går løypa stupbratt ned. Her er det ikke snakk om å åpne forsiktig. Livsfaren er konstant fra start til mål, i rundt to minutter. At noen i det hele tatt kan vurdere å sette utfor! Attpåtil på blankis. Herlig galskap. Som alle vi sportsinteresserte setter stor pris på.

KLARE TIL START: Her starter utforløypa i Kitzbühel. Rett ned. Helt livsfarlig. F v Ola Baarset, Arnfinn Eriksen, Jostein Tøfte og Per Heggset.

Vi gikk noen kilometer videre fra starten av utforløypa – til 1800 meter over havet. Toppen av utforløypa ligger på drøye 1600 meter. Om noen skulle fare forbi Kitzbühel, anbefales en tur opp med gondolbanen. Naturen med alle fjellene er imponerende. Det er grønt helt til topps, derfor virker ikke fjellene så fryktinngydende. Og opp til nesten hver topp går en bane. Der ligger gjerne en restaurant og gode turmuligheter. Turisme er stort her nede. Gode tilrettelagte opplevelser står i kø. Om det handler om kyr, båter, gondolbaner eller gamle tog.

STOR STEMNING: På Tyroleraften er det garantert god stemning. Her er Reidun Halle invitert opp på scenen.

Dagen i går ble avsluttet med en heidundrende Tyroleraften. Dans og trekkspill går aldri av moten, i alle fall ikke i Tyrol.

UTROLIG UTSIKT: På tur opp med gondolbanen. Målet er starten på utforløypa i Kitzbühel. Langt der nede ser vi byen.

Mens jeg skriver, nærmer vi oss Innsbruck. Det blir middag, og senere skal vi på konsert i St. Johann. Knödelfesten skal åpnes og Dagros skal pyntes. Og vi skal se på. Fra bussen ser jeg to nye gondolbaner. Husene er pyntet med blomster og alt virker ryddig og i orden rundt østerrikerne. Herlige Tyrol.

Ole M

SOL OG LUNSJ: Vi tar et par timer fri i den fine byen Pertisau. Ruth Wang og Svein Helge Hoem.

ACHENSEE OG PERTISAU: Reidun Halle, Else Nyheim og Wenche Kvendset koser seg på båten.

GUTTA I RØYKEN: Vel framme etter turen med damplokomotivet, Olav Silseth og Lars Bæverfjord.

OPP HAHNENKAMM: Flott og luftig tur opp fra Kitzbühel, f v Bodil Tafjord, Kirsten Drøpping og Randi Lysø.

UTE PÅ ACHENSEE: Kjellrun Heggem, Per Heggset, Jorunn Heggset og Johanne Løset.

KUA PÅ TOPPEN: Idyll og utsikt på toppen av Hahnenkamm. Pål Engen hilser på en av de lokale….

FORFATTEREN: Her er bloggforfatteren med Kitzbühel i ryggen.

På historisk grunn i Innsbruck

Det er alltid rart å stå på historisk grunn. Samme hvor du er hen. Ting du har hørt om eller sett, det innhenter deg. Du blir nesten litt andektig. Fylt med respekt.

Slik kjennes det også når du kommer opp i tårnet på Bergisel-bakken. Her har de stått, alle sammen. Engan, Mork, Wirkola, Bergerud, Pettersen, Jacobsen og flere med dem. Og maktet presset. Satt utfor, satset, siktet seg inn på kirkespiret, LANDET PERFEKT OG VUNNET. OL-renn, VM og hoppukerenn. Tre av de store premiene som er å hente i hopprenn.

UTROLIG: Rundmaleriet bare må oppleves. Det er sterkt, det er forbløffende og det vekker nysgjerrigheten din.

Vi har akkurat sett Rundmaleriet. Imponerende på alle måter. Det hele beskriver slaget i Bergisel i 1809, mellom bondehæren og Napoleon. Det er brann og falne soldater, kamper og dramatikk på alle måter. Vi blir stående inne i alt dette. Litt måpende. Fordi alt er så bra gjort. Maleriet, naturen foran som glir inn i motivene – og ikke minst; presentasjonen. «Helt utrolig,» hviskes det andektig rundt meg. Turfølget vårt har gått seg på et høydepunkt, allerede første dagen i Tyrol.

MIN BARNDOM: Toralf Engan i midten, min store helt. Sammen med Veikko Kankkonen og krafthopperen Torgeir Brandtzæg.

Men; dramatikk har det jammen vært nok av i Bergisel-bakken også. Var virkelig Kankonen nedi med hånda den dagen i 1964? Slik at han mistet livsviktige poeng i kampen om gullet. Toralf Engan vant i alle fall. Det var det viktigste for alle som satt i stua på Kvendbø denne søndagen. Det var stappfullt av naboer, slektninger og andre. Stemningen sto kanskje ikke i taket, den gjorde sjelden det på den tida. Det var nøkterne folk ute på bondelandet. Men; spente var vi alle fall. Så ble det seier og tredjeplass (til Brandtzæg).

FRA RINDAL TIL BERGISEL: Seks rindalinger i den berømte skibakken, Stein, Paul, Jorunn, Else, Arnfinn og Solveig.

Nå står vi der i bakken hvor dette skjedde for 55 år siden. Noen sveitsiske hoppere trener. Lange svev ned mot 125 meter. Det setter en ekstra spiss på opplevelsen. De tunge hoppskiene klasker ned i plasten. Telemarknedslag. Akkurat slik Engan gjorde det. Vi går opp trappene til toppen. Tar heisen opp i tårnet, og står plutselig med utsikt til Innsbruck med omliggende landskap. Langt der nede er sletta. Der sveitseren landet for litt siden. Helt ubegripelig at noen tør, tenker jeg. Og flere med meg.

BERGERUD: Vinner du VM i hopp, blir du aldri glemt. Dette er plaketten etter VM i 1985 med Per Bergerud som vinner.

Norge har alltid hatt godt tak på denne bakken. Når alt har sviktet i nyttårsrennet, har det ofte ventet en opptur i Innsbruck. På tv ser bakken snillere ut enn de andre. Men fra tårnet ser det ikke akkurat slik ut. Bakken er brutal, som de fleste storbakker. Reisefølget forsvinner ned før meg. Jeg roter bort tida med en telefon jeg må ta. Så; ensom i heisen forlater jeg både tårnet og høydeskrekken, går ned trappene, kjøper ei fingebøl med Bergisel-logo på – og skriver et nytt minne inn i minneboka mi.

ALPENE: Der framme ligger Kitzbuheler horn, 1996 meter over havet. Vi bor ved foten av det fjellet.

Jeg skriver dette med utsikt til alpene. Fra min lille veranda på rom 501. Kitzbüheler horn er like bortenfor, men jeg ser ikke toppen på 1996 meter. På andre siden er den beryktede Die Streif, verdens tøffeste utforløype. Kitzbühel er et fint sted. Og; det er godt å være framme etter mil etter mil på veien. Hyggelig folk, et landskap ut av eventyrbøkene, passe travelt program – og mye godt i vente.

NYE HØYDER: I morgen skal Nils Ulvund opp til nye høyder, til toppen av beryktede Die Streif, verdens skumleste utforløype.

I morgen venter selveste Die Streif. Vi skal opp til toppen av verdens farligste utforløype. Der Kjus og Svindal, Jansrud og mange andre har stått klare til start. Til å kaste seg ut i den hengebratte løypa med ski og blankis under beina. Jeg har sett utallige renn fra Kitzbühel på tv. Nå skal jeg og løypa møtes ansikt til ansikt for første gang. Historisk grunn igjen. Jeg gleder meg. Og det vet jeg at det er mange som gjør.

Ole M – med Dompen Reiser, Komfort Reiser og Trollheimen Turbuss på tur i Europa.

GUIDE: Gunilla forteller oss om Innsbruck og byens spennende historie.

UTSIKT: Reidun og Ola har verdens flotteste utsikt mot Rundmaleriet.

FIN BY: Innsbruck – en flott by som kan anbefales på det varmeste.

STOR OPPLEVELSE: Karin og Reidun beundrer Rundmaleriet.

BLE MED SELV: Kunstneren Michael Diemer malte rundmaleriet i 1896. Og han malte inn selg selv i krigen. Se ha med skjegget.

TENNER LYS: Jeg bruker å tenne lys når jeg besøker store katedraler, til minne om alle dem som er blitt borte på veien. Lyset mitt er det nærmeste. Sted: Den flotte kirken i Innsbruck.

Tanker fra en buss på motorveien

Bussen ruller nedover motorveiene i Tyskland. En flokk traner flyr over oss, på tur en helt annen vei. Da blir ikke de å se på Knödelfesten i St Johann kommende lørdag. Men dit skal vi. Med åpne sinn og store forventninger.

Svein Helge. Olav, Ellinor og Ruth på tur med båten fra Danmark til Tyskland.

Komfort Reiser, Dompen Reiser og Trollheimen Turbuss er på tur sammen med 43 gjester i bussen. De kommer fra flerre steder; Halsa, Sunndal, Rindal, Innfjorden, Tingvoll, Midsund og Raudsand. Fra Rostock og nedover Tyskland mot Berlin passerer vi store og små klynger med vindmøller. Jeg leser at Tyskland henter 9 prosent av sin elektriske kraft fra vindkraften. De ruver i landskapet, og ser egentlig ikke så stygge ut. Men de tar liv. Tysk vindkraft dreper 1200 tonn innsekter årlig. Og sikkert en betydelig mengde store og små fugler.

Men disse har ingen stemme, og kan ikke klage. Det gjør imidlertid nå folket i deler av Tyskland. De vil ikke ha noe mer utbygging av vindkraft. Partiet «Freier Horizont» er opprettet i Mecklenburg-Vorpommern i nord-østlige Tyskland. Dette partiet stiller nå i lokalvalgene. En avis skriver: Problemet med vindkraften er enkelt og greit: Innbyggerne. De vil ikke ha det. Så nå flyttes tysk kapital over til prosjekt i andre land, som i Norge. Der er prosjektet på Frøya 70 prosent eid av et tysk selskap. Trønder Energi eier resten. Mye av kraften skal eksporteres til Tyskland.

En full buss med trivelig folk på tur til Tyrol.

Fra en tidligere tur til Bergisel-bakken.

Det er rolig på bussen. Mil etter mil ruller vi av gårde. Flatt landskap, en og annen bru, hundrevis av trailere (sikkert tusener). Jeg er vanligvis ganske urolig av meg. Men på bussen havner jeg i et slags ventemodus. Jeg trykker både på mute- og pauseknappen. Hjernen tar timeout. Timene går uten at man helt forstår…. Men det er i dag. Og i morgen. Snart skal vi skjerpe sansene og ta inn store opplevelser. Som nevnt ovenfor.

Ole M, Anders og Jostein på tur inn til København.

Dette er ikke ment som noe innlegg om landbasert vindkraft. Jeg har nemlig aldri tenkt på vindmøller som særlig skjemmende. Tørre fosser tar seg ikke særlig bra ut de heller. I Norge er det også uenighet om hvorvidt vi trenger mer ny kraftproduksjon. Spørsmålene knyttes blant annet til krafteksporten og til det mange mener er manglende utnyttelse og effektivisering av eksisterende kraftanlegg.

Torsdag kveld venter en heidundrende Tyrolaften i Innsbruck. Bildet er fra en slik kveld i samme by i 2007.

Vel, nok om kraft og dype problemstillinger. Vi drar gjennom Tyskland til Østerrike for å kose oss, og for å lære litt mer om lokal historie og kultur. Vi skal opp i tårnet på ærverdige Bergisel-bakken, vi skal på båttur og togtur, det blir Tyroleraften og fest i St. Johann. Og kanskje tar noen av oss turen til topps i Hahnenkambakken, Die Streif, i Kitzbuhel. Den blir gjerne omtalt som verdens farligste utforløype. Både Atle Skårdal, Lasse Kjus og Kjetil Jansrud har vunnet i Kitzbühel. Dermed er navnene deres skrevet inn i alpinhistorien for alltid.

Fra Drivas nettside rett til min telefon ute på motorveien. Forferdelig sak…

Ellers synes jeg det er dramatiske bilder i Driva fra flommen i Surnadal. Jeg føler med bøndene som har mistet både kyr, kalver og sauer. Så handler ikke dyr bare om drift og penger. Bønder bryr seg om dyrene sine. Da er det tøft å se dem drukne i vannmassene. «De får jo erstatning,» vil helt sikkert noen si. Joda, det får de sikkert. Men den vil aldri gjøre opp for de personlige belastningene, ei heller for tap av avlsdyr som var tenkt å sikre produksjonen i mange år framover. Dette er rett og slett grusomt. Tenker jeg; mens sjåfør Jostein kjører inn på en ny vei i retning Leipzig. Dagens mål, Dessau, ligger cirka to timer unna.

Ole M

Nå venter vakre Tyrol. I morgen er vi framme.

Det tar på å være sjåfør. Tunge kofferter skal ut og inn av bussen. Men humøret kan ingen ta fra ham… Jostein Tøfte.

Det kan fort være litt trafikk på motorveiene i Tyskland….

Slentrende genial Rybak

Vi har en flott kulturhøst foran oss. Med konserter, teater, utstillinger og litt av hvert annet. Det hele startet i kveld. xMed Aleksander Rybak, denne sjongløren av en musiker. Slentrende genial, vil jeg si. Elegant. Med selveste Trondheimsolistene som medspillere. Norges beste kammerorkester? Og med norske talenter fra kulturskolene på indre Nordmøre. Fra Sunndal, Surnadal og Halsa. En herlig kveld.

Alexander Rybak, Trondheimsolistene og elever fra kulturskolen. Winning combination.

En av oppgavene vi har som arrangører, er å gi publikum gode opplevelser. Og gjerne en utfordring eller to. De fikk begge deler i kveld. Utfordringer med Bartok, blant annet. Det er langt fra Fairytaile til ungarske Bartok. Fra de smått kompliserte rytmene til norsk vals. Fra de ikke så lett tilgjengelige harmoniene til enkel dur og moll. Denne kvelden hadde det meste. Og Rybak sa det jo selv fra scenen: Jeg ønsker å ta med all slags musikk i konsertene mine.

Rybak alene med sin fiolin. Love me tender (eller Kari)

Når vi har de fremste musikerne i landet på scenen i Hovshall, kan det ikke bli bedre enn at våre unge, lokale talenter får møte dem. Til og med øve og spille med dem. Derfor ble starten på konserten rørende og nær. Forventningsfulle talenter sover kanskje godt i natt? Eller ikke i det hele tatt. Fordi de har fått en opplevelse de sent vil glemme. Kanskje aldri? Så nå er det bare å øve. Spille til fingertuppene svir. Kanskje får vi en Trondheimsolist fra Sunndal?

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til denne kvelden. Trondheimsolistene kjenner jeg. Men ikke Rybak. Og ikke samspillet. Alt ble bedre enn forventet. Jeg kunne lukke øynene og slappe av. La musikken smyge seg inn i kropp og sjel. Eller klappe begeistret. Kjenne på overraskelsen. Se meg rundt. Ane Steinars begeistring i øyekroken. Kulturhuslederen får litt av en høst. I alle fall den travleste i min tid som kultursjef. Det betyr at publikum i Sunndal har mye å glede seg til.

Det blir litt av hvert i Hovshall utover høsten. Trønderrock, Vømmøl, Jenshus….

Alexander Rybak er en fantastisk fiolinist. Utdannet ved Barratt Due. Med Geir Inge Lotsberg som lærer. Lotsberg er i dag kunstnerisk leder for Trondheimsolistene. Og en utrolig dyktig fiolinist. «Verdens beste fiolinlærer,» sa Rybak henvendt til sin mester. De to skapte magi denne kvelden i Hovshall. Med musikk i hele sin bredde. Fra Bartok til Elvis og Secret Garden. Norske folketoner og slentrende jazz. Så måtte jo det hele bare slutte med Fairytale, Rybaks vinnermelodi fra Grand Prix for ti år siden. Folk sang med og gledet seg stort. I en musikalsk kremaften.

Snart kommer hans Rotmo og hans band. Kjøp billett i tide…!!

Nå venter nye konserter. Den neste er med Hans Rotmo og hans Porcelenband. Den kan fort bli utsolgt. Så venter Ida Jenshus, grossist i spellemannspriser og aktuell med ny plate. Susanne Lundeng og Øystein Sunde kommer, det samme gjør Flakne og Ingebrigtsen og Benny Borg. Trønderrock og Erik Bye-program. Forelska i Lærer’n og Vår Herres klinkekuler. Jaktprat og Vømmølviser. I tillegg får vi flere lokale konserter, nytt lokalt teater og Riksteater. Kulturhuset skal koke hele høsten. Og ikke så langt ut på nyåret kommer Odd Nordstoga.

Benny Borg er ingen hvemsomhelst i norsk populærmusikk. Nå kommer han til Hovshall.

Men i kveld: Takk til Alexander Rybak, Trondheimsolistene og kulturskoleelevene. Og publikum, for en strålende søndag kveld.

Ole M

PS: Sånn ser høstens konsertprogam ut:

12.9: Hans Rotmo m/Porcelen Band – Hovshall 18.9: Ida Jenshus med band – Hovshall 12.10: Øystein Sunde – Hovshall 17.10: Flakne/Ingebrigtsen m/band – Hovshall (Fra gutterom til rockestjerner på 1-2-3) 12.11: Benny Borg (Erik Bye-program) 19.11: Susanne Lundeng trio

Ingebrigtsen og Flakne. Da blir det garantert liv og allsang i Hovshall.

Ida Jenshus – et fyrverkeri av en fioloinst

Benny Borg – en legende kommer til Hovshall

Erik Bye blir tema når Benny Borg kommer i november.

Med gåsehud midt i Beatles-historien

Vi står i The Church Hall i Woolton hvor John Lennons The Quarrymen spilte til dans 6. juli 1957. Dette etter at de først hadde spilt i hagen bak kirken. På hagefest. I pausen mellom disse to spillingene møtes John Lennon og Paul McCartney for aller første gang. Det er da det hele starter.

Graham Paisley og jeg. Han er et oppkomme av historier. Jeg blir ydmyk og takknemlig. Tenk å få møte en slik mann.

Snakk om å være på historisk grunn. Jeg har vært utenfor dette bygget flere ganger tidligere. Men nå er døren åpen. Tilfeldigvis. Fordi Graham Paisley, som jobber i kirken, tilfeldigvis er der når en liten gruppe ønsker seg inn. Han er velvilligheten selv. Og Bodil og jeg henger oss på. En hyggelig mann vi møtte i kirken for et par timer siden er også der. Han introduserer oss for Graham. Sønn av selveste Bob Paisley. Den legendariske Liverpool-manageren.

Eleanor Rigby har sin plass på veggen. Helt fremst.

Og vi får en historietime jeg aldri vil glemme. Alt i løpet av ti-femten minutter. Om livet til Eleanor Rigby. Som egentlig het Eleanor Rigby Withfield. Datter av John Rigby, leder for det lokale kirkekoret. Hun ble gift med Thomas Woods, men ikke før hun var i 30-årene. Familiegravstedet er til venstre rett innenfor inngangen til St Peter’s Church i Woolton, et kvarters kjøring utenfor Liverpool sentrum.

Her er steinen til familien Rigby. Rigby Woods. Eleanor ga inspirasjon til en av de aller fineste Beatles-sangene.

Eleanor Rigby pick up the rice in the church

Where a wedding has been

Lives in a dream

The Quarrymen – 6. juni 1957. De skal spille i hagen bak kirken, og de skal spille i selveste hallen etterpå.

På veggen i hallen henger masse informasjon om kirkegården, om Eleanor Rigby, om The Quarrymen. Om John og Paul. Mye tekst og bilder fra tiden sent på 50-tallet, tidlig på 60-tallet. Graham forteller om guttene som dro rundt på en lastebil, om Colin Hanton som ble så lei alt styret med frakting av trommesett at han sluttet. Det er vel også litt usikkert hvor god kompis Colin var med Paul McCartney…. Neste trommeslager skulle bli Pete Best. Men det tok ei tid før han var på plass.

Her startet eventyret… I St. Peter’s Church. Merk besetningen…

Colin Hanton har vi vært så heldig å få møte flere ganger. Fått høre hans historie. Både fra den gangen sent på 50-tallet, og om hva som skjedde etter at Quarrymen begynte å spille sammen igjen i 1997. Bildene på veggen er det faren til en av gutta i bandet som har tatt. Dette er en sterk historie. Ikke minst når den blir fortalt av en mann som Graham. Jeg får nesten frysninger. Er så takknemlig for at vi er så heldige. Og for at vi fikk den gode kontakten i kirken litt tidligere, slik at vi kunne bli introdusert for Graham.

På en støtte ikke langt fra familien Rigby sin, står navnet John McKenzie. Og da går tankene umiddelbart til Father McKenzie i sangen om Eleanor Rigby.. «Kanskje en tilfeldighet,» sier Graham. Men han tror godt at navnet kan ha ligget i underbevisstheten til Paul. Slik at nettopp McKenzie fikk et vers i sangen.

John McKenzies grav. En inspirasjon for Paul..?.

Father McKenzie writing the words of a sermoni

That no one will hear

No one comes near

Graven til Johns onkel – han som skaffet mesteren det første instrumentet.

Graham snakker også om George Toogood, onkelen til John, gift med mer kjente tante Mimi. «I en periode var de to som foreldre til John,» sier Graham – og nevner at det var onkel George som kjøpte det første instrumentet til John – et munnspill. George døde så tidlig som i 1952. Han etterlot seg blant annet en sid frakk. Den brukte John i hele studietiden.

Her er tegningen. Den gule hvalen/undervannsbåten. Og litt om Uncle George.

Scenen i hallen der Quarrrymen spilte er borte. «Den finner du på Liverpool museum,» smiler Graham. Like ved oss på veggen henger et bilde av en gul undervannsbåt. Tegningen er laget av John Lennon og en av hans barndomskamerater. Motivet er inspirert av historien om en hval som strandet i elva Mersey. Kunstverket ble laget i tegneboka til Johns venn og funnet igjen mange år senere. Etter at den ikke helt ukjente sangen Yellow Submarine var blitt allemannseie. Moren til Johns venn trodde nesten ikke det hun så da hun oppdaget tegningen i boken…..

Beatles-Bodil. Skikkelig flott kostyme! Lånt i det nye museet.

Vi startet dagen på ganske så ny-etablerte Magical Beatles Museum i Mathew street. Tre etasjer med bilder, historier instrumenter, klær, plater og mye annet. En skikkelig go’bit for Beatles-elskere. Så var vi framom puben Ye Cracke i Rice Street, hvor John og Cynthia hadde sitt første pub-møte. I Liverpool Cathedral hørte vi korsang. I kirken hvor Paul McCartney ikke fikk bli med i guttekoret. Han sang ikke bra nok. I St Peter’s Church, derimot, sang en framtidig beatle i ungdomskoret. John Lennon var mer enn bra nok der. Og det hendte at han dukket opp.

I de første lokalene til legendariske Mersey Beats. Mike (i midten) snakker om sine møter med John og Paul.

Oppdagelsesferd er ei det verste man kan begi seg ut på. Men man må være litt frampå, det er greit å komme i prat med de rette folka… Lørdag hadde vi et par timer med guide rundt om i byen, med både Beatles og annen historie som tema. Vi var innom avisa Merseybeat sine første lokaler i Renshaw street. Også der hadde vi flaks. Tilfeldigvis var Mike der, som kunne fortelle om møter og intervjuer med både John og Paul.

Lykkelige til stede i St Peter’s Church. Takk for oss.

I Church Hall i Woolton takker vi for oss. «Jeg er umåtelig takknemlig for at dere tok dere tid til oss. Dette betyr mye,» sier jeg. «Du blir så gira, det ser jeg» smiler Bodil når vi går bortover veien. «Hva er galt med det, da,» spør jeg. «Ingenting. Absolutt ingenting. Heller tvert imot,» sier Bodil. Beatles-historien er umåtelig fascinerende. På to dager har vi møtt fine folk, fått vite masse nytt, sett nye steder – skriver jeg, mens Abbey Road dundrer på øret i baren til Holiday Inn Express, vårt utmerkede hotell.

Ole M

Vi er engasjerte, ikke uforlikte. Et utrolig møte for en enkel mann fra Kvendbø.

Utenfor Magical Beatles Museum i Mathew street.

Her var første pub-møtet mellom John og Cynthia.

Masse historie i dette museet. Anbefales sterkt.

Bob Paisley. Kåret til Englands beste manager sju ganger. En legende i Liverpool – som manager fra 1974 til 1983. Med flere triumfer enn noen kan drømme om. Graven hans kan du besøke i Woolton.

Verge og administrator Graham Paisley. Sønn av selveste Bob Paisley.

Galskap. Lidenskap. Glede.

Når Premier League-sesongen starter med et selvmål. Når Origi, van Dijk og Salah scorer. Når Alisson blir skadet. Når livet føles helt utenfor enhver rekkevidde, svevende – mens You’ll never walk alone runger utover Anfield stadium. Utover hele Liverpool og resten av verden. Voksne karer må en snartur opp i øyekroken. For å fjerne et rusk. Liksom. Da vet vi at dramatikken er i gang. At følelser er satt i sving. At klubben er Liverpool. At det ikke blir fred å få før siste serierunden 17. mai.

Klare for kamp. Det er like stort og uvirkelig hver gang.

Jeg og Bodil sitter på rad 51. Like ved hjørneflagget. Rett der nede er supporterne fra Norwich. Stakkars folk, tenker jeg. Når målene ruller inn i første omgang. Men jeg føler også en viss sympati for laget. De vil noe. Er modige. Går i angrep. Truer oss skikkelig. De er til og med så frekke at de småspiller seg ut av forsvar. Men; Liverpool er på et annet nivå. Så lenge de virkelig bryr seg. Hadde de måttet vinne denne kampen 9-0, så hadde de gjort det.

Trent på veggen. Symbolet på at alt går an. Et nytt, yndet fotoobjekt i Anfield-området.

Så får jeg frysninger av Origi ute på venstre kant. Slentrende, råsterk og selvsikker. Han er så lett på foten at han enkelt kunne ha gått på vannet, slik Bodil gjorde her en dag. (Det er ikke bare Manchester City som har Jesus…). Så har vi Trent Alexander-Arnold. The local guy. Han betyr så uendelig mye for klubben og fansen.

Herlig stemning på Hotel Tia før kampen. Cirka 800 personer var inne i hagen og baren.

Liverpool har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Lyn og Liverpool. De har alltid vært mine fotballklubber. Og slikt tuller du ikke med. Jeg har sett Lyn banke Rosenborg på Lerkendal. Jeg har sett Liverpool vinne over Manchester United på Anfield. Bedre kan ikke fotballen bli. For min del. I min verden. Der disse to klubbene overskygger absolutt alt som har med fotball å gjøre. Det nærmeste jeg har kommet en tredje forelskelse, er Drillos. Dette komplett syke landslaget på nittitallet. Som banket både Italia, Brasil og England. Drillo hadde en egen trylleformel. Akkurat som Klopp. Drillo og Klopp. Det beste av fotball.

We are Liverpool. Folket hilser spillerne velkommen til Anfield.

Det blir litt kaldt oppe på rad 51. Jeg er glad jeg droppet shortsen og valgte langbukser. Carlsberg loungen byr på forfriskninger i pausen. Vi er bortskjemte. Nyter livet og får varmen i oss før andre omgang. Så handler det om å komme ut på tribunen, kjenne på atmosfæren, høre sangen og se alle de fine folkene med røde skjorter og skjerf. Høre dem skrike ut når det holder på å bli 5-0 rett etter avspark. Utover i omgangen synker temperaturen. Men jeg koser meg. Kjenner den gode kveldslufta i ansiktet, kryper tett inn til Bodil som har fått låne jakken min. Her er det varme og fellesskap. We are Liverpool.

Hyggelig prat i Hotel Tia-hagen. Daglig leder i supporterklubben, Tore Kjell Hansen, i midten.

Det var en gang jeg aldri tenkte tanken om å komme meg til Liverpool. Byen lå uendelig langt unna. London, derimot, var mye nærmere. Der opplevde jeg Liverpool på kamp første gangen i 1989. Men så ble verden gradvis mindre. Liverpool ble oppnåelig. I dag er byen en del av familielivet vårt. Barnebarna har den med i sine drømmer, Emil og Johannes har allerede vært på besøk, mens Synne og Johan Ivar kjenner byen etter flere fotballkamper og timer gatelangs i den fineste byen. Jeg tenker at alle skal hit. En eller annen gang. Så bor jo Jostein her med sin familie. Pluss at vi er en del av eierskapet i Hotel Tia.

Jamie Webster, the one and only, får opp stemningen på Hotel Tia før kampene.

Kampen er over. 4-1 er bra. Liverpool har satt standarden. Alt går i retning av kampen om ligagullet. «Er du fornøyd,» spør jeg Bodil. Hun er ikke fullt så utagerende som meg når det gjelder fotball og Liverpool. Når jeg spretter opp av setet og roper, bli hun sittende. Men jeg tror hun koser seg i all galskapen. «Kjempefornøyd,» svarer hun. Vi ruller nedover til byen i en drosje vi får kapret på Hotel Tia. Ser byen komme nærmere. Vi slippes av nær Albert Dock. Som seierherrer. Vinnere. De uovervinnelige. «We’ll beat them all,» sier drosjesjåføren. Og unnskylder sin blå skjorte. «Du må ikke tro at jeg holder med Everton,» sier han alvorlig. «Du ble aldri mistenkt,» sier jeg. High five.

To legender, en på skjermen og en på veggen. Klopp og Benitez.

Liverpooool, skråler en nordmann bak oss. Jeg føler meg privilegert. Og finner rom 222.

Ole M